30 sep

Sannhetens øyeblikk

En liten lokal prinsesse

Jeg vet ikke om det var min egen samvittighet, eller om det var de triste øynene til noen av kvinnene på Masanga sykehus, som tok tak i meg underveis. Trolig en kombinasjon av begge. Flere ganger under oppholdet i Sierra Leone hadde jeg store vansker med å rettferdiggjøre for meg selv at jeg bor i et samfunn hvor god helsehjelp i hypermoderne lokaler er en selvfølge, mens disse kvinnene i stor grad er overlatt til et helsevesen som ligger nede. Likefullt – det kan være tøft når du står ansikt til ansikt med dem. Et slags sannhetens øyeblikk – jeg får hjelp, men ikke du. Betyr det at jeg er mer verdt enn deg?

Et liv bør være like mye verdt samme hvor i verden man befinner seg. For å underbygge dette føler jeg hele tiden under oppholdet en trang til å vise at jeg bryr meg. Mine tre nye venner, Ali, Mohammed og Josef, som sjarmerer meg i senk med sine fiskeferdigheter og store fangst, setter meg på prøve. Pent ber de meg om penger til et nytt fiskesnøre etter at vi har hatt den tradisjonelle runden med ”What’s your name?”. Hjertet mitt blør i det jeg hører meg selv si at det kan jeg ikke gi dem penger til. Mest av alt har jeg lyst til å rope JA SELVFØLGELIG og kjøpe flunkende nytt utstyr – og vel så det –  til hele gjengen. Jeg har lyst til å gi de alt jeg eier, bære de på gullstol, sponse utdanning til alle tre samt bygge et eget hus til dem og deres familier – minst… Men jeg skjønner at der og da er det en dårlig løsning. Penger, gaver og andre bidrag  skaper bare misunnelse og skyhøye forventninger til nye frivillige som kommer til Masanga.  Litt som å pisse i den berømte buksa med andre ord.

Bidraget mitt blir derfor å støtte kirurgiprosjektet som kommer alle til gode. Vårt prosjekt vil sørge for at enda flere kirurgiske hender vil hjelpe til. Et stort løft i et land hvor det kun finnes 10 kirurger. Om du lurer: Sierra Leone har ca 5.3 mill innbyggere.
Flere av de kandidatene som vi intervjuet til STP-programmet (Surgical Training Program), hadde sterke historier i ryggsekken. Felles for dem alle var at de ville være med på å redde liv samt gjøre noe for landet sitt. Flotte folk med sterke visjoner for egne liv og eget land! Sierra Leone kan være stolt av disse. De har min fulle respekt. Men fremdeles er jeg der hvor jeg tenker at det hadde vært fint å sponse det fiskesnøret…


6 kommentarer til “Sannhetens øyeblikk”

  1. Kaia Emilie Hesjevik

    Fin blogg mamma!
    håper det kommer mange og ser på din blogg

  2. Wilma Waldum

    Du skriver knakende godt, men innholdet overskygger formen- og jeg kjenner veldig på det du beskriver. Jeg vil også kjøpe fiskestang!! Men det er unektelig bedre å støtte og gi mulighet til selvutvilking enn å gi som veldedighet, det er et flott prosjekt dere driver. Men jeg tror defintitvt det er marked for de flotte gummi-veskene!! Jeg også vil ha 🙂

  3. hildemerete

    Takk Wilma! Jeg kjøper gjerne en «gummiveske» til deg ved anledning. Overskuddet går til inntekt for sykehuset så det er et godt prosjekt det også! 🙂

  4. fjellcoachen

    Oppdaget bloggen din i dag, og kommer helt klart til å følge den videre! Ubalanse i ressurser gjør noe med forholdet mellom mennesker, og situasjonen du beskriver er ekstrem i så måte. Viktige stikkord for meg er verdighet, klare tanker og langsiktige mål, og det det jeg leser ut av innlegget ditt også. Men det må være vanskelig å holde fokus når ulikhetene kommer så tett på… Lykke til, du gjør en kjempeviktig jobb 🙂

  5. hildemerete

    Takk for at du leser bloggen! Verdighet er definitivt et stikkord – respekt likeså!