10 okt

Utsettelsens sanne ansikt

I den siste tiden har jeg skjøvet en spesiell oppgave foran meg. I stedet for å brette opp skjorteermene og komme i gang, har jeg lagt all energi i å gjøre alt mulig annet! Jeg har lurt meg selv til å tro at bare jeg gjør andre ting først, vil det være mye lettere å gjøre den virkelige oppgaven. Og det har vært tilfeller da jeg faktisk har trodd på meg selv. Hver gang har jeg vært overbevist om at i morgen vil være et mye bedre tidspunkt å gjøre den virkelige oppgaven på. Ja da. ”Skal bare …” først! Akkurat som Albert Åberg.

Konsekvensene lar ikke vente på seg. Nå begynner det å haste og det ser ut som om jeg har ordnet meg et skikkelig ”siste liten-prosjekt”. I dette tilfellet står jeg nemlig overfor en deadline som også andre er involvert i. Selv da hører jeg at hjernen min argumenterer med at det er bra, for jeg jobber best under press! 🙂
Så da er alt vel  – eller?

Utsettelse er et kjent fenomen for de fleste, og rammer de fleste av oss før eller senere. Det finnes sikkert mange gode råd i slik setting. Nike sitt kjente slagord slår meg raskt i bakhodet – ”Just do it” . Vel – så enkelt er det ikke.
Bak enhver måloppnåelse må det ligge en indre drivkraft og overbevisning. Et hvorfor som forklarer hvorfor handlingen gir mening. Denne må være så stor at den til tider nesten overskygger målet. I dette spesifikke tilfellet er ikke de indre driverne mine store nok. Jeg har kun hengt meg opp i det at denne oppgaven vil ta meg et godt stykke ut av komfortsonen. Ubehag i vente altså. Usikker grunn og hard jobbing. Kort oppsummert:  Ubehaget sto i veien for utsikten til de gode tingene. Jeg hadde ikke satt driverne i gir, jeg sto i ”fri” og kom ingen vei. Følelsene var fraværende og piggene var ute. Derfor utsatte jeg!

Så hva blir de gode rådene? Jeg kan velge å fokusere på hva jeg går glipp av dersom jeg fortsetter å utsette. Eller enda bedre: jeg kan fokusere på fordelene som kommer meg til gode så snart jeg har løst denne oppgaven, og hvorfor oppgaven var attraktiv for meg i utgangspunktet!
Vil jeg føle meg bedre når oppgaven er fullført? Definitivt! Vil jeg øke min mestringsfølelse? Med stor sannsynlighet! Vil jeg ha økt min selvfølelse? Ja! Vil jeg ha lært noe veldig viktig underveis? Absolutt.

Bare ved å skrive dette blogginnlegget kjenner jeg at terskelen for å starte på oppgaven har blitt betydelig lavere 🙂
Jeg har minnet meg selv på fordelene med oppgaven. Av og til er klarhet og tydelighet løsningen. Samt det å involvere følelsene. Godfølelsen altså 🙂 🙂

 


4 kommentarer til “Utsettelsens sanne ansikt”

  1. SigrunAase Holen

    Denne trengte jeg!!!

    • hildemerete

      Hei Sigrun! Takk for at du leser. Glad om innlegget kan komme til nytte 🙂

  2. MandagsMor

    Tar denne til meg og skriver den bak øret. Så kan den sitte der og hviske utover denne og neste uke.

    • hildemerete

      Hei MandagsMor! Bra kommentar som viser utsettelsens styrke 🙂 Lykke til med hviskingen 🙂