20 nov

Jag vil ha barn som en gång kan berätta…

Det er stor stas å by på en ny gjesteblogger. «Fjellcoachen» alias Hedvig Rognerud er en populær blogger som produserer innlegg i et imponerende tempo! Hun skriver godt og hjertevarmt om livet i sin allmennelighet – og om arbeidsliv og coaching. Dette sier hun om seg selv: «Overskriften for alt jeg holder på med er lokalsamfunnsutvikling.  Jeg trives i alle situasjoner der jeg får være med og bidra til vekst og utvikling for enkeltpersoner, grupper og virksomheter, både i og utenfor regionen vår.»

Takk for alt du bidrar med Hedvig –  og takk for at du vil skrive i min blogg!

 

Jag vil ha barn som en gång kan berätta…

…vad som står skrivit på sydfranska dass, sang Bjørn Afzelius. Som ung student nikket jeg bifallende til teksten, og tenkte at en slik mor vil jeg bli. ”När jeg ser dom jag kysste i skolan gå med kruspermanent och med hatt, og när jag hør’ vad dom lær’ sina ungar, blir en gammal rebell lite matt” sang han videre, og jeg var fortsatt helt med.  25 år senere har jeg slike barn, de har allerede tilbrakt skoleår på New Zealand og frivillige arbeidsmåneder i India, og nå er yngstejenta godt i gang med forberedelsene for å avslutte bachelorgraden sin i menneskerettigheter på et universitet i Sør-Afrika, og har som en del av forberedelsene opprettet bloggen Afrikari.

Bak alle disse aktivitetene ligger et ønske om å gjøre en forskjell, å forstå mer av verden og å være til nytte på sin måte. Verden anno 2012 er også slik laget at ungdom lettere kommer seg ut enn da jeg var på samme alder. Finansieringsordningene er bedre, tilbudene er flere, utenlandsopphold er allment akseptert som viktige dannelsesreiser, og web’en gjør det lettere både å følge med på alt som skjer ute i verden, og også holde kontakt med familie og venner underveis. Avstandene er rett og slett mindre.

Men medaljen har også en bakside, eller i hvert fall en side å være oppmerksom på. Må vi forflytte oss til andre siden av kloden for å gjøre en forskjell? Er det slik at det bare er de store reisene som gjelder?  Jeg får lyst til å stille disse spørsmålene av flere grunner.  De prosessene jeg har fulgt med egne barn, har gjort meg oppmerksom på hvor mye slike reiser koster ungdom i form av uro, oppbrudd, mot til å ta avskjed, angst for ikke å være kul nok hvis du velger de trygge alternativene hjemme, og ikke minst nye tilpasningsutfordringer ved hjemkomsten. Det andre er at vi fort kan glemme at livet er en dannelsesreise uansett hvor vi befinner oss, at vi hver dag har mulighet til å gjøre en forskjell, det er vårt eget valg.

Vi kan velge om vi vil smile vennlig til den som står foran oss i køen på Kiwi, og vi kan velge om vi vil hjelpe naboen med småting i hverdagen. Noen tar ut engasjementet sitt i dugnadsarbeid, eller som aktivt medlem i Amnesty, andre ved å avlaste innad i familien, eller støtte en venn som har det vanskelig. Vi gjør en forskjell ved å lytte, vise interesse og bry oss, uansett hvor i verden vi er. Verdifullt er det uansett, for de som får gleden av akkurat ditt engasjement. Samtidig, hvis du ønsker å bruke kreftene dine i andre kulturer, under andre forhold og i forhold til mennesker med andre rammevilkår enn du har vokst opp med, er det også verdifullt, og dannelsesreisen får et annet innhold. Viktigst er det at du alltid har mulighet til å gjøre en forskjell, hver dag, akkurat der du er, det er din egen dannelsesreise, og den er bra nok!

 

 


6 kommentarer til “Jag vil ha barn som en gång kan berätta…”

  1. afrikari

    Absolutt viktige poeng. Jeg tenker at likesom man kan gjøre en forskjell også hjemme, bør man være klar over at de som reiser ut kanskje gjør den største forskjellen for seg selv, og ikke nødvendigvis for resten av verden. Det handler kanskje om å ha realistiske forventninger til hvilken forskjell vi kan og vil gjøre?

    • hildemerete

      Hei Afrikari og takk for at du er innom her! Fin kommentar. Jeg tenker at det er vanskelig å sammenligne de ulike måter å utgjøre en forskjell på. Det viktigste blir kanskje å gjøre noe som er i tråd med ens egne verdier og visjoner?

      • fjellcoachen

        Kanskje det viktigste er nettopp ikke å sammenligne, men heller å verdsette de mulighetene vi hele tiden har til å gjøre en forskjell?

  2. MandagsMor

    Jeg har vært sponsor for et barn gjennom en organisasjon i mange år, og er medlem i et par organisasjoner der kontingenten går inn i ulike utviklingsfond. Når jeg forteller om det hender det jeg får kommentarer som: «Å ja, du kjøper deg litt god samvittighet!»
    Da blir jeg irritert. Jovisst, det er et lite bidrag, men alle kan ikke reise til Afrika og undervise på skolene eller grave brønner, så dette blir liksom mitt bidrag i en større sammenheng.
    Hver får gjøre sitt, om enn så lite. Små bekker…

    • hildemerete

      Helt enig med deg MandagsMor! Man skal slett ikke kimse av små bekker. Mitt inntrykk er at mange sier dette for å slippe å bidra til noe som helst. Samme med alle dem som ikke vil gi penger fordi «det ikke kommer fram likevel…»
      Jeg har denne favoritthistorien og synes denne sier alt:
      «A young girl was walking along a beach upon which thousands of starfish had been washed up during a terrible storm. When she came to each starfish, she would pick it up, and throw it back into the ocean. People watched her with amusement.

      She had been doing this for some time when a man approached her and said, “Little girl, why are you doing this? Look at this beach! You can’t save all these starfish. You can’t begin to make a difference!”

      The girl seemed crushed, suddenly deflated. But after a few moments, she bent down, picked up another starfish, and hurled it as far as she could into the ocean. Then she looked up at the man and replied,

      “Well, I made a difference to that one!”

      The old man looked at the girl inquisitively and thought about what she had done and said. Inspired, he joined the little girl in throwing starfish back into the sea. Soon others joined, and all the starfish were saved.

  3. Tanketrollet

    Det er mange som applauderer den som står på en opplyst scene, det er færre som applauderer den som holder lyskasteren, eller den som utfolder sitt «virke» bak lukket dør. Intensjonen for hvordan vi velger å synge vår sang og valg av scene er mangfoldig. Intensjonen gjemmer seg ofte bak en handling, og ser vi godt etter kan vi finne intensjoner i skjul både her og der. De store reisene skal ikke forkleines for de små-men jeg mener de små reisene fortjener oppmerksomhet – MYE mer oppmerksomhet. I de små reisene finnes det – også – helt utrolige opplevelser. Takk for klokt innlegg 🙂