4 feb

Lucky me

DSC00503Morgenen er den beste tiden på Masanga. Tåken ligger som et tynt slør over nærmeste åskam og den varme solen har enda ikke fått ordentlig tak. Landskapet rundt oss er enestående vakkert. Det er nesten slik at jeg tror at jeg står blant kulisser, eller har rotet meg inn i et overdådig mesterverk av et maleri. Jeg prøver å fange noe av dette med fotoapparatet, men det blir kun bleke utgaver av virkeligheten. Kanskje fordi både lukter og lyder mangler.

Denne dagen er i hovedsak satt av til møter med lokale krefter. Nye rutiner skal etableres og det er viktig å få alle om bord. Prosjektet vårt har blitt større og involverer flere personer enn tidligere. Det krever mer av oss alle sammen.

På min vei mot sykehuset treffer jeg flere av landsbyens innbyggere. Her bæres alt mulig på hodet –  mat, ved og tøy som skal vaskes. ”Vaskeriet” (les: bekken) er allerede åpnet… Her er det mange kvinner som vasker fargerikt tøy i lange baner. Ungene hilser ikledd sine skoleuniformer. Det er et flott syn!

Jeg legger turen innom barneavdelingen. Jeg driver nemlig med ”selvherding”. Sist jeg var inne på en sengepost holdt jeg på å besvime. Derfor øver jeg på mestring i smug…
To sykepleierstudenter har opptrening av et barn på 6-7 år. Barnet henger over noe som minner om en gammel rullator. Beina er tynne som trommestikker. Ansiktet er helt uttrykksløst. Sykepleierne motiverer etter beste evne. Sakte men sikkert runder de svingen og passerer en eller annen usynlig målstrek. Jeg har lyst til å heie, men finner det upassende. I sengen nærmest inngangen sitter det en ung jente. Hun fikler med bandasjen sin. Den ene foten hennes er amputert langt oppe på låret. Hun er helt alene og har ingen voksne ved sin seng. Hun kan ikke være eldre enn 8-9 år. Slike bilder har en tendens til å feste seg både i hode og hjerte…

I skyggen av det store treet sitter det en ung mor. En nydelig liten gutt henger slapt i armene hennes. Han er syk – sier hun og ser meg rett i øynene. Som mor selv er det lett å føle på hennes engstelse. I min del av verden får alle barn førsteklasses hjelp. Her dør 20% av barna før de er 5 år. Det er en vesentlig forskjell. Lucky me – tenker jeg. Lucky me!

 

 


4 kommentarer til “Lucky me”

  1. Marie

    Bästa Hilde Merete, Tack för att du delar! Du delar med dej av upplevelser och tankar så starka att jag som läsar känner ljudet och lukterna!, färgerna gissar jag mej till. Tack också för att du påminner oss i den rika världen att sätta pris på och njuta det vi har runt oss, att leva här och nu utan att tänka på vad vi ska göra senare….

    • hildemerete

      Takk Marie! Så hyggelig sagt. Ja det er fint å reflektere over at vi har det ufattelig bra! Takk for at du er innom.

  2. Bjørn Eirik Kirkeberg

    Stolt av deg, Hilde for at du tør å formidle følelser på en så flott møte. Hverdagsbeskrivelser fra denne del av verden burde være pensum her i Europa.

    • hildemerete

      Takk Bjørn Eirik! Absolutt enig. Godt forslag!!