Drømmer

Krasjlanding

24 sep

BalanceDet er lett å la seg stresse av alt fokuset om å sprenge sine egne grenser. ”Følg dine drømmer og lev lykkelig” – en oppfordring som ofte kan leses i den kulørte ukepresse. Å kjenne på en slags forpliktelse til å konstant være ut av komfortsonen og gripe alle muligheter med begge hender. Jeg innrømmer at jeg tidvis blir sliten av det. Det er som å gå rundt med maxpuls over lang tid. I alle fall kan det føles slik enkelte ganger.

Har jeg riktig fokus til enhver tid? Og lever jeg livet mitt til fulle? Jeg stiller mange av de samme spørsmålene til meg selv. Er jeg nok tilstede? Nyter jeg alle mulige hverdagsøyeblikk? Koser jeg med nok med #denfølelsen?

For selv om opphold utenfor komfortsonen gir meg seiersfølelse og selvtillit, har jeg også et behov for å kjenne på det motsatte uten at det blir feil. At jeg er her, at jeg ikke trenger å hige etter noe som helst – og at det kjennes bra og riktig akkurat nå.

Takke meg til et hjørne i sofaen hvor jeg kan krasjlande og forbli i mental fosterstilling en stund. Og kanskje er disse stundene like viktig som det å sprenge sitt eget potensiale. Jeg har nemlig erfart at det er blant disse sofaputene, når jeg er meg selv nærmest, at jeg tør lytte til mine egne hjerteslag. Når blikket kun er rettet innover og jeg iaktar meg selv på godt og vondt. Reflekterer. Tenker. Hviler. Puster. Er.

Som alt annet må det være en likevekt. Ying og Yang. Balanse. En ”fredssone” der jeg er meg selv uten tanke på prestasjon og annerkjennelse fra andre.
Der jeg ikke trenger å bli noe mer enn det jeg er akkurat nå.
Bare meg.
God nok.

Man lever bare to ganger?

11 mar

You-Only-Live-OnceDet er flere harde fakta om livet det er vanskelig å komme utenom. At vi lever bare en gang er ett av disse.  Men hva innebærer dette egentlig?
Sånn i hverdagen mener jeg? Er det meningen å leve hver dag som om det er den siste? Skal vi bruke finbestikket og nyserviset hver dag liksom?

YOLO (You Only Live Once) er et uttrykk som brukes for å understreke at det er viktig at vi etterstrever å leve livet i tråd med egne verdier og ønsker. Det er en slags kraftfull pekefinger som påminner oss om at muligheten finnes bare en gang. At vi lever et liv der vi tar de nødvendige sjanser som kreves for at vi skal vokse som mennesker. At vi tilfører verden noe bra og er fornøyd den dagen det er dags for å konkludere. Og da bør det også tas høyde for at den dagen kan komme noe raskere enn forventet.

Etter hvert som jeg blir eldre blir dette mer og mer viktig for meg. Jeg vil tro at det er en naturlig konsekvens av at livet snurrer raskere jo eldre man blir. For meg personlig blir det for stort å tenke på hver dag som om det var den siste. Jeg velger derfor å bruke utsagn fra eldre mennesker som et slags kompass. De som har fått lov til å leve lange, innholdsrike liv og som har noe å melde tilbake.
Hva tenker de om livet? Og hva er de egentlig angrer på at de gjorde/ikke gjorde?
Dette svarer de:
1. At jeg ikke brydde meg mindre om hva andre tenker
2. At jeg ikke følte meg lykkeligere
3. At jeg ikke gjorde mer for andre mennesker
4. At jeg tok meg selv så høytidelig
5. At jeg ikke var mer sammen med familien min
6. At jeg ikke satte pris på flere ting
7. At jeg bekymret meg så mye
8. At jeg ikke hadde mer tid
9. At jeg ikke tok flere sjanser
10. At jeg ikke tok bedre vare på meg selv!

Disse påminnelsene gir meg en slags rettesnor det er lettere å leve etter. Rett og slett fordi de minner meg på hva som er viktig for oss mennesker. Å tørre og være den vi er, vise kjærlighet, omtanke og takknemlighet til de som er rundt oss og ta flere sjanser! Dette er knagger som fungerer godt i hverdagen også.

Kanskje koker det hele ned til at tiden er vår viktigste ressurs. Til hverdags har det lett for å bli en maktkamp mellom hva jeg ”burde” og hva jeg ”vil”. Bruker jeg tiden og energien min slik jeg ønsker? Oppfører jeg meg slik jeg ønsker? Utfordrer jeg meg selv nok? Kommuniserer jeg på en slik måte at andre ser meg slik jeg vil bli oppfattet? Bryr jeg meg om de riktige tingene?
Og det ultimate spørsmålet: Vil jeg sitte i gyngestolen på mine gamle dager og tenke – ”OH YES – dette var livet sitt”? Jeg håper det!

(Du lurte kanskje på overskriften? Dette er faktisk et utsagn som dukker opp dersom du søker på ”you only live once” på Google. Det kom litt overraskende på…
Vel – uansett klinger ikke YOLT like bra spør du meg :-))

 

 

På vei til Masanga

28 jan

DSC00326På grunn av at vi ønsker å kjøre inn i jungelen på høylys dag, har vi overnattet ved flyplassen i Freetown denne første natten. Et lokalt ”guesthouse” i stummende mørke. Slik blir det når aggregater stjeles og det ikke finnes penger til å kjøpe nytt.

Det har vært en varm natt med diverse krypende overraskelser. Som ved forrige reise finner jeg en slags trygghet i å krype inn under myggnettingen. Likevel kjenner jeg ubehaget når store kakerlakker melder seg i løpet i natten og setter seg på nettingen. Jepp – her er jeg. Ut av komfortsonen. Igjen.

Morgenen kommer som en vennlig venn. Det blir lyst og nattens skumle farer er som sunket i jorden. Vi sitter i bilen som skal ta oss inn til Masanga Hospital – sykehuset som fungerer som base for vårt kirurgiprosjekt. Jeg er spent. Spent på menneskene, luktene og opplevelsene. Jeg er klar!

Vi kjører gjennom et fantastisk landskap. Åpne vinduer gir oss etterlengtet vind i håret. Det er mennesker langs hele ruten. Vi vekker oppmerksomhet med våre hvite ansikter. Barna vinker med glade hender. Vi vinker begeistret tilbake. Dette er bonusopplevelser. Å oppleve et land fra innsiden. Å se glade barn som leker på rødfarget jord.

Den fine veien tar snart slutt. Nå er vi over på ulendt terreng for å si det mildt. Jeg lurer på om bilen kommer til å klare det. Vi slenges hit og dit i baksetet, og jeg er takknemlig for at jeg ikke blir bilsyk. Så ser jeg inngangen til sykehuset. Jeg setter meg lenger fram på setet. Til høyre er den nye intensivavdelingen, lenger framme ser jeg nyoppussede studenthus hvor våre flinke studenter holder til. Så fint det har blitt!
Da jeg var her for to år siden hadde vi 4 studenter. Nå har vi 24! Til sammen har disse utført over 10 000  kirurgiske inngrep. Jeg kjenner at jeg er stolt.
Jeg er fremme.

Fra ribbefett til kokt ris med popcorn

17 jan

OLYMPUS DIGITAL CAMERAIkke før den siste konfektbiten er svelget og ribbefettet har satt seg på hoftekammen, så står jeg på reisefot til Afrika. Nærmere bestemt Sierra Leone. Kontrasten fra juleglitter og fråtsing kunne ikke ha vært større. Vi snakker tross alt om å reise fra verdens rikeste land til ett av verdens fattigste land.

Sakte men sikkert går det opp for meg at jeg snart skal av gårde. Tilbake til sykehuset langt inne i jungelen, menneskene, luktene og opplevelsene.  Til måltider som blant annet består av ris med popcorn. Sprøyter er satt i massevis. Jeg føler meg så fullproppet av vaksiner at jeg må være teflonbelagt innvendig. Kjenner meg nærmest udødelig 🙂

Om jeg gleder meg? Jo. Men jeg gruer meg også. Jeg gruer meg til de sterke inntrykkene. Til å oppleve at barn dør av malaria og at unge kvinner dør i barnefødsel. Til å se forholdene på en sengepost der rottene spiser opp journalene. Redd for at verden skal bli for sterk og at det ikke finnes en fjernkontroll som kan slå av inntrykkene. Redd for min egen samvittighet. At det blir vanskelig å forsvare den verden jeg representerer og det livet jeg lever.  Redd for verdens brutale virkelighet. Redd for å ikke være sterk nok.

Å si at jeg er utenfor komfortsonen blir nesten for snevert i denne settingen. Jeg føler at jeg er på andre siden av gjerdet langt bortenfor der komfortsonen slutter – for å si det sånn. Men det er goder med det også. Når jeg kommer hjem rir jeg på en bølge av takknemlighet. Takknemlighet for at jeg bor der jeg bor. Takknemlighet for at barna mine er friske. Takknemlighet for at jeg får lov til å bidra. Takknemlighet for at jeg er en del av dette prosjektet.

Så hva er motivasjonen? Jeg har vært så heldig å få sitte på første rad i vår egen humanitære organisasjon CapaCare. Der har jeg god utsikt til at det nytter å hjelpe. Det gir meg den utrolig gode følelsen av at jeg kan være med på å  utgjøre en forskjell for noen som virkelig trenger det. Akkurat som jeg drømte om da jeg var barn.
Rett og slett bidra til at verden blir et litt bedre sted. Og ha et perspektiv som går langt utenfor meg og mitt.

Spørsmålspotens?

14 jan

SpørsmålspotensDen gamle damen som går foran meg på gaten, setter den tunge handleposen rett ned på det skitne og våte fortauet. En kartong med egg truer med å falle ut som resultat av ublide møtet med asfalten.

Som person er jeg innadvendt. Som trønder er jeg treg. Ikke det beste utgangspunktet for å rekke fram en hjelpende hånd…
”Kan jeg hjelpe deg med noe?” spør jeg etter noe som jeg opplever som en relativt lang indre dialog. Jeg har det jo tross alt travelt må vite.
Damen skvetter litt og ser på meg med skarpt blikk. Jeg er ganske sikker på at hun strammet grepet om håndveska også.
”Det ble litt tungt å bære” sier hun og smiler oppgitt. ”Skal du langt?” spør jeg. Damen løsner grepet om håndveska og puster dypt. Snart rusler vi sammen over gaten. Jeg bærer en velfylt pose og lurer på om eggene fremdeles er intakte. Lett og ubesværet forteller hun meg om barnebarnet som kommer for å hente henne, og at hun skal opereres snart. Ett spørsmål, en vennlig handling og takknemlighet i lange baner. Enkel hverdagsmagi på en alt for varm januardag i 2014.

Denne gangen førte ett enkelt spørsmål til en god opplevelse. Andre ganger kan spørsmål få langt større og alvorlige ringvirkninger. Som når fiender møtes for å forhandle fram en løsning, eller når folk stiller spørsmålstegn vedrørende makt og styresett i eget land via sosiale medier.
Som coach jobber jeg aktivt med å finne de gode spørsmålene. Spørsmål som får mennesker til å reflektere, som utfordrer eller setter problemstillinger i et nytt lys. Spørsmål kan nemlig være slik. De leder mennesker inn i uante og uvante landskap. Forut for dette ligger ofte en nysgjerrighet og en vilje til å utforske det som kommer. På godt og vondt noen ganger.

Berta fra Bryne har bygd sin forretningsidé på nettopp – spørsmål. Med sin egen barndomsdrøm i fokus, har hun realisert tanken om å gjøre verden til et bedre sted. Konseptet er enkelt. En liten, snerten boks (FuelBox) med spørsmål innenfor samliv, klar til å legges på bordet i hjem der par trenger å bruke tid på hverandre. Smak litt på disse:
– Hva mener du man ikke bør utsette til i morgen?
(Kategori: Fremtid, fortid og nåtid)
– Er det våre likheter eller våre forskjeller som gjør at vi tiltrekkes hverandre? (Kategori: Kjærlighet og romantikk)
Et supert utgangspunkt for å skape en dialog mellom to personer som betyr noe for hverandre, og som har lyst å ta vare på og styrke det de har sammen. Men også for de som kanskje har mistet noe på veien og trenger å finne tilbake til hverandre. Koble seg på igjen. Genialt spør du meg! Men så kjenner jeg også Berta fra Bryne fra år tilbake. Hun er god på mange områder den dama. Heia Berta!

Spørsmål kan absolutt være med på å definere hvem vi er. Ved å stille spørsmål kan du for eksempel vise omverdenen og dine nærmeste at du faktisk bryr deg. Tenk bare om vi kunne startet hver dag med å spørre hverandre: ”Hva kan jeg gjøre for at din dag skal bli enda bedre?”
For en verden det hadde blitt!

Hvilket spørsmål er det viktigst for deg å stille i 2014?

 

Damer med ”guts”

29 sep

Jeg har vært på inspirasjonsdag og møtt damer (og en mann 🙂 ) med MOT. why

En hel dag hvor jeg bare lytter, lærer, griner, ler og begeistres. Nærmere følelsen av å ”ligge til lading” i våken tilstand kommer jeg ikke.

Jeg ble kjent med Kvinners Arena i 2012. Et konsept som drives av Stjørdal Næringsforum. Etter å ha hatt en super dag der i fjor, var forventingene til årets utgave store. Og som dere skjønner ble disse innfridd og vel så det.

Det er noe eget med mennesker som har lykkes med noe. Felles for alle sammen er at de angriper målet med spørsmål om NÅR de lykkes og ikke HVIS de lykkes. En forskjell i innstilling som betyr alt. Og de har mer til  felles. De lar seg ikke stoppe av diverse negative tilbakemeldinger. Tinteguri (Anita Krohn Traaseth) gikk til og med så langt at hun sammenlignet surmaget kritikk med gjødsel – noe vi alle trenger for å vokse. Slik kan man også tenke 🙂

Nøkkelen til all personlig vekst ligger i det å lære av sine egne feil, ha guts nok til å ”stå i det” og prøve på nytt og på nytt…
Jeg lot meg imponere av Isabella Löwengrip, bedre kjent som Blondinbella. I en alder av 22 er hun allerede for lengst etablert som en av Nordens mest kjente bloggere. I tillegg har hun startet seks firma bare for å nevne det…Du skal være rak i ryggen når du driver en blogg av hennes kaliber. Senest i dag ser jeg at kommentarene som rettes mot henne kan være ganske krasse og direkte sårende. Du skal være sterk for å takle det! Misunnelse fra andre kan være tøff lesning.

Jeg synes det er godt å høre om motet og fandenivoldskheten som disse menneskene utståler. Vi har godt av å bli påminnet om at det å ha høye mål og drømmer krever mot, ryggrad og ufattelig mye jobb . I tillegg til det – et løftet blikk som hele tiden er rettet mot det store målet.

Verdigrunnlaget må være godt plassert i bunn. ”Jeg setter meg selv i denne tøffe og ubehagelige situasjonen fordi jeg tror på noe/vil kjempe for noe/ønsker å få til noe.” Et hvorfor som driver oss mot målet, koste hva det koste vil. Et hvorfor som kan oppveie for alt slitet.

Som mennesker flest er vi flinkere til å fokusere på hindringer i stedet for muligheter. Det er selvsagt opp til hver enkelt. Men om reisen i ditt eget liv skal ta deg til nye høyder må du brette opp ermene og tenke annerledes. Akkurat som damene (og mannen 🙂 ) på Kvinners Arena.
Hvor langt vil ditt mot ta deg?
«Do not let what you cannot do interfere with what you can do.»
(John Wooden)

Attitude: Slik spiser du problemer til frokost

26 sep

Marga Dijkman

Første gang jeg møtte Marga Dijkman, var på et årsmøte i Den Norske CoachForening i 2011. Hun ble tildelt oppgaven som ordstyrer og repliserte kjapt: ”det har jeg ikke gjort før, så det skal jeg da klare”,  i kjent Pippi-stil.
Senere har Marga sin måte å være på vært til stor inspirasjon. Som da hun satte opp en danseforestilling i Oslo – fordi hun ikke kunne danse, men trengte et stort og hårete mål. Jeg har utfordret Marga til å gjesteblogge for å høre hennes syn på holdninger!

Kjenner du den følelsen når du beveger deg mot mål og drømmer, og du bare møter på masse problemer og skuffelser, og du får lyst til å gi opp?  Drit og dra, til helvete med hele greia, liksom?
Jeg kjenner følelsen godt. Akkurat som om hele universet samarbeider for å skape problemer for deg.
I slike situasjoner har jeg noen triks i ermet, som gjør at jeg likevel ikke gir slipp på målet. Selv om jeg går på trynet, blir skuffa, lei meg, fortvilet, eller får meg en real nesestyver, kommer jeg meg opp på beina igjen.

Hva slags holdning eller attitude er det som gjør det mulig? Hva slags innstilling til livet er kjekk å ha i slike situasjoner?

En del mennesker beskriver meg som modig eller fryktløs, utholdende og viljesterk. Jeg er så heldig å ha opplevd en del mennesker som kommer til meg for å intervjue meg og spørre meg om hvordan jeg gjør det jeg gjør. Hva slags attitude har jeg, som gjør at jeg tør å ha store, hårete  mål, og at jeg holder på til jeg får det til?

Samtalene har vært spennende og bevisstgjørende for min egen del, og jeg tenkte å dele noen viktige komponenter i forhold til å ha en innstilling hvor man reiser seg igjen og igjen, og ikke gir opp.

Komponenter for modighet og gjennomføringskraft ved motgang
Det hjelper alltid å bruke humor, når livet går deg i mot. Jeg pleier å si: If you are going trough hell, keep walking 🙂
Problemene er midlertidige. Og om du tenker bokstavelig på det å gå på trynet, beveger du deg fortsatt framover, ikke sant? 🙂

Problemer er bare feedback
Det er avgjørende at du har orden i sysaken hva gjelder problemer. Det at du får problemer eller går på trynet betyr aldri at du mislykkes. Det er kun feedback til deg om at du må gjøre noe annerledes. Det er noe du enda ikke har sett, forstått eller gjort, som du må finne ut av. Finn ut av det du trenger å finne ut av. Så tester du ut en annen fremgangsmåte. Problemer er kun feedback.

Viktige overbevisninger å ha ved motgang
Jeg har tre overbevisninger som hjelper meg å reise meg igjen, og fortsette ferden mot målene. Om du ikke føler at de er sanne for deg riktig ennå, kan du få en NLP Coach til å hjelpe deg med dette.

  • Det finnes alltid en løsning
  • Jeg finner alltid en vei
  • Problemer er bare feedback

Det betyr at jeg bare må finne en annen måte å få til det jeg ønsker på.  Hvis plan A ikke funker, så har alfabetet 28 flere bokstaver å ta av 🙂

Ha mål som er større en målet selv

Etter min mening er den aller viktigste komponenter å ha et mål med et hvorfor som er større en målet selv. Jeg tror dette er det jeg oftest nevner i ulike foredrag. Dette handler om å ha grunner til å nå målet, som er viktigere enn selve målet. Målets store hvorfor. For fjor sommer laget jeg en video om å finne målets hvorfor. Du kan se denne her: http://newattitude.no/blogg/a-finne-malet-bak-malet-malets-hvorfor/

Hvis ikke målet er viktig nok for deg, vil du sannsynligvis ikke lykkes. For du mangler kraft og energi til å gjøre det du trenger å gjøre. Målets hvorfor er det som kicker inn når jeg er nær ved å gi opp. Jeg kan ikke gi opp, fordi det er så viktig for meg.

Drittdager er ikke dagen for å ta beslutninger
Et annet viktig prinsipp jeg følger, er å ikke ta beslutninger eller sette mål på drittdager. Beslutninger tatt på en dårlig dag, med en dårlig tilstand og lave tanker om meg selv og verden, kan ikke bli annet enn dårlige beslutninger.

Derfor tar jeg aldri beslutninger om f.eks å gi opp på drittdager. Jeg må først komme meg opp og ha en bedre tilstand. I en bedre tilstand vil jeg ha tilgjengelig andre ressurser og tanker. Drittdager blokkerer for dette.

Derfor: Back aldri ned fra målene dine når du ligger nede.

Å handle på tross av frykt
Frykt eller tanker om ubehag kan fort sette en stopper for vår vilje til å handle. Redselen kan virke som en barriere, som gjør at vi ikke tør å risikere.

Jeg er ikke fryktløs, slik noen beskriver meg. Absolutt ikke. Jeg tror jeg er minst like redd og engstelig som de fleste andre. Det er bare det at jeg en del ganger klarer å handle, på tross av frykt. Bekymringene er ikke borte, men jeg gjør det likevel.

Og det jeg ofte sier til meg selv i slike tilfeller er: Enten så går det bra, eller så går det over! 🙂

Håper du kan bruke noen av disse komponentene til å sette sammen en attitude som passer for deg 🙂

Marga Dijkman
New Attitude
www.newattitude.no