Drømmer

En spesiell form for selvtortur

12 sep

Har du noen gang gruet deg så voldsomt til noe at det har overskygget alt annet i livet ditt? Har du ligget våken om nettene, mens tankene kverner om og om igjen om det samme? Har du kjent på kvalmen som ligger i mageregionen et sted?

Da vet du hvordan jeg har det akkurat nå. Jeg er ubehagelig langt unna min egen komfortsone. For visstnok er det her moroa skal være??

For de av dere som kjenner til bloggen min fra tidligere, så vet dere at den store drømmen er å bli forfatter. Hårete mål? Ja så til de grader. Å bli antatt av ett av de store forlagene kan definitivt sammenlignes med å slippe igjennom det berømte nåløyet.

Jeg har liten selvtillit på det å skrive. Ikke er jeg spesielt god i norsk heller. Men jeg har lyst til å formidle budskap med innhold. Et innhold som kan påvirke folk i positiv forstand.
Lysten på å få dette til, tar meg fram på steinete og glatte stier – over bratte juv – og ned skråninger hvor det er stor risiko for å falle og brekke nakken. Bare det å vite at andre leser det jeg har skrevet, kan til tider være kvalmende. At forlagsfolk skal sitte bøyd over mitt manus og sammenligne med andre forfattere, som sikkert både er god i norsk OG har stor selvtillit, gjør meg liten!

Da tenker du kanskje at det er merkelig at jeg har en egen blogg? Ikke egentlig. For jeg vil øve meg på å skrive. Jeg vil fortelle om det jeg synes er viktig. Jeg vil fortelle om Sierra Leone, om kirurgiprosjektet vårt, om erfaringer som jeg har gjort og om historier jeg synes det er viktig å dele med andre. Men det betyr ikke at jeg gjør det med letthet. Det koster noe hver gang. Men hårete mål krever mye. Kanskje mye mer enn det jeg kan klare.
Den viktigste erkjennelsen er at frykt og ubehag ofte er prisen vi må betale for å oppleve personlige seire! Et godt råd er å holde blikket på belønningen. I mitt tilfelle er det følelsen av å være høy og mørk, og samtidig oppleve at livet løftes opp til nye høyder hvor utsikten til nye muligheter er enda bedre enn før!

I går sendte jeg inn et nytt manus. På nytt vet jeg at kritiske øyne rettes mot mine skrevne ord. Denne gangen gjelder det ikke bokutgivelse, men en konkurranse om å delta på et skriveseminar. En mulighet til å møte de virkelige gode forfatterne i Gyldendals flotte lokaler og lære noe som kan bringe meg videre. Kun de beste får delta. Er det grunn til å tro at mitt manus vil skille seg ut fra hundrevis av innsendte historier? Nope. Men jeg kan jo ikke vite før jeg har prøvd!

Derfor er jeg kvalm om dagen. Redd for at beskjeden blir blankt avslag og at jeg igjen må rykke tilbake til start. For sannsynligheten er stor for at det kommer til å skje. Og ja – jeg har tenkt positivt og jeg har tenkt at en dag vil jeg lykkes. Og jeg vet at J K Rowling fikk mange avslag på Harry Potter-bøkene sine før hun slo igjennom (uten sammenligning for øvrig). Likevel…

Så hvis du vil slenge noen heiarop min vei, tas disse imot med takk. Jeg trenger det akkurat nå!

Sikter du uten å ha et mål?

6 sep

Mange mennesker bruker hele livet på å finne ut hva de skal bli når de blir store. Dersom retningen du skal bevege deg i er uklar, er det vanskelig å finne de rette aksjonene som leder deg framover. Da er det lett å la seg lede av hva andre sier, mener og forventer, og hva tidsklemma tillater.

Ved å lage en visjon tar du et viktig skritt framover i riktig retning. Det å forvente suksess uten å ha en klar visjon er som å sikte uten å ha et mål! Visjonen din hjelper deg med å holde retningen.

Hva er egentlig en visjon? Du kjenner kanskje igjen begrepet fra bedriften du jobber i eller skolen du går på? En visjon kan defineres på følgende måte:

“ En visjon definerer en etterlengtet eller ønsket framtidig tilstand til en organisasjon eller bedrift, med hensyn til den grunnleggende objektive og/eller strategiske retningen. Visjonen har langtids perspektiv og kan beskrive hvordan organisasjonen ønsker å oppleve den delen verden de opererer i. For eksempel kan en veldedighetsorganisasjon som jobber med fattige ha følgende visjon: ”En verden uten fattigdom!”” (Wikipedia)

Visjoner er like aktuelle for mennesker som for små og store bedrifter eller organisasjoner. Visjonen skal altså være et slags bilde av deg i framtiden, men også mye mer enn det. Visjonen skal være din inspirasjon og ditt rammeverk for de handlingene du gjør for å nå målet ditt. En visjon skal være kort, og ha en slik ordlyd at du blir varm om hjertet og tenker ja – det vil jeg! Visjonen skal besvare spørsmålet: ”Hvilken påvirkning ønsker du å ha i samfunnet?”

Den skal også besvare filosofiske spørsmål av typen ”hva er meningen med livet?” og ”hvorfor er jeg her”. Når du skal skrive din egen visjon er det spørsmålene om hva som gir livet ditt mening og glede som danner grunnlaget. Hva er din lidenskap? Hva ønsker du å være en del av? Hva vil du bruke livet ditt til å gjøre noe med?

Nå gjelder det at du tør slippe deg løs. Tenk i nye og entusiastiske baner! Hva vil du bruke dine evner til og hva vil du oppnå? Finnes det muligheter som du ikke har vurdert? Hva vil du bli husket for?

 

Å være i drømmen litt lenger…

28 mai

I fjor høst var jeg så heldig å få lov til å reise til Afrika i godhetens tjeneste. For de av dere som har lest bloggen min tidligere, så vet dere at dette var en av min barndoms store drømmer!

I forkant av oppholdet hadde jeg kjøpt en stilig, lilla skinninnbundet skrivebok, som skulle fylles med dagboknotater. Og gjett om jeg skrev…
I stummende mørke, kun opplyst av en bitteliten lommelykt, lå jeg under myggnettingen og noterte til langt på natt.  Side opp og side ned. Jeg ville ikke glemme en eneste detalj! Skrivingen ble ledsaget av skrikende jungellyder, litt krisling og krasling i krokene (vil helst ikke tenke på hva det var) og regntidens åpne sluser.

Etter hjemkomst ble notatene supplert med bilder jeg tok under oppholdet. Det har vært med på å øke verdien av boken ytterligere…
Det er vel unødvendig å fortelle at jeg i ettertid har jeg hatt stor glede av notatene mine. Gjennom disse har jeg gjenopplevd de fantastiske opplevelsene jeg faktisk hadde. Skriveriene har påminnet sansene mine om lukter, lyder og følelser jeg hadde underveis. En real sanseskatt! Ved å lese kan jeg kan lett lete fram spenningen jeg følte da jeg landet i verdens fattige land (Sierra Leone). Skyldfølelsen som nesten tok pusten fra meg i møtet med mine afrikanske søstre.  Magien i synet av dansende ildfluer utenfor vinduet om kvelden. Lykken i møtet med skinnende barneøyne. Gleden ved å se at det prosjektet vi bidrar til, redder liv!

For jeg tenker at det er viktig å ta seg tid til å dvele ved slike milepæler som drømoppnåelse/måloppnåelse faktisk er. Det å bruke tid på å nyte det, og kjenne at deler av en selv vokser og utvikles. At ”noe” forandrer seg. Feire! Føle seg stolt, glad og ikke minst takknemlig  for det som har skjedd. Klappe seg selv på skulderen og kjenne på ”høy og mørk”-følelsen. Jeg gjorde det! Jeg greide det! YES!!

Den lilla skriveboken har blitt en av mine kjæreste eiendeler og helt klart en av de tingene jeg ville reddet ut av huset dersom en brann truet (har alltid fundert på det spørsmålet …). Den har blitt min egen energiboost – nesten en avhengighetsskapende sådan. Jeg unner alle å ha en slik sanseskatt liggende!

Hvilken reise i livet ville du ha skrevet om?

Jeg flyr! Jeg flyr!

15 apr

Jeg flyr!Gode historier er til for å deles. Her kommer enda et bidrag i denne kategorien! Kanskje du også kan bidra til at andre når sine drømmer – eller til og med overgår dem?
Once upon a time there was a little boy who was raised in an orphanage.

The little boy had always wished that he could fly like a bird. It was very difficult for him to understand why he could not fly. There were birds at the zoo that were much bigger than he, and they could fly. «Why can’t I?» he thought. «Is there something wrong with me?» he wondered.

There was another little boy who was crippled. He had always wished that he could walk and run like other little boys and girls. «Why can’t I be like them?» he thought.

One day the little orphan boy, who had wanted to fly like a bird, ran away from the orphanage. He came upon a park where he saw the little boy, who could not walk or run, playing in the sandbox.

He ran over to the little boy and asked him if he had ever wanted to fly like a bird.

»No,» said the little boy who could not walk or run. «But I have wondered what it would be like to walk and run like other boys and girls.»

»That is very sad,» said the little boy who wanted to fly. «Do you think we could be friends?» he said to the little boy in the sandbox.

»Sure,» said the little boy.

The two little boys played for hours. They made sand castles and made really funny sounds with their mouths. Sounds which made them laugh real hard. Then the little boy’s father came with a wheelchair to pick up his son. The little boy who had always wanted to fly ran over to the boy’s father and whispered something into his ear.

»That would be OK,» said the man.

The little boy who had always wanted to fly like a bird ran over to his new friend and said, «You are my only friend and I wish that there was something that I could do to make you walk and run like other little boys and girls. But I can’t. But there is something that I can do for you.»

The little orphan boy turned around and told his new friend to slide up onto his back. He then began to run across the grass. Faster and faster he ran, carrying the little crippled boy on his back. Faster and harder he ran across the park. Harder and harder he made his legs travel. Soon the wind just whistled across the two little boys’ faces.

The little boy’s father began to cry as he watched his beautiful little crippled son flapping his arms up and down in the wind, all the while yelling at the top of his voice,

»I’M FLYING, DADDY. I’M FLYING!»

(Roger Dean Kiser, Sr.)

3 enkle steg til et fullkomment liv!

3 mar

Tre enkle trinn-prinsippet!I lengre tid har jeg hatt en interesse for, og stor fascinasjon av, amerikanske artikler som har overskrifter i samme kategori som dette blogginnlegget. Denne typen overskrifter er smarte på mange måter. De skaper interesse, de er konsise, gir gode råd og de omhandler gjerne områder i livet der mange er på evig søken og er svært lydhøre for all mulig input.

Når sant skal sies inneholder de gjerne gode – ja til og med svært gode –  punkter. Det er en av grunnene til at jeg bruker tid på å lese dem.  Dybden i artiklene kan nok i mange tilfeller diskuteres. Kanskje mangler den viktigste informasjonen – at de såkalte enkle punkter gjerne krever lang tid og knallhard jobbing på ett eller et fåtall priorterte områder. For det er vel fremdeles slik at ingenting kommer av seg selv?

Gode ting kan likevel komme ut av denne typen av artikler. De kan inspirere og motivere til å tenke i de rette baner. Og det kan da absolutt være noe å ta med seg! Ofte er det slik at en liten inspirasjon kan sette i gang tankeprosesser og ønsker som  – dersom det legges ned mye fokus og arbeid i det  – kan lede til store forandringer av positiv art. Hurra for det! Noen kan sikkert også finne en slags rettesnor i slike artikler. En slags ”hvordan gjøre det”.  Da gjelder det bare at gjennomføringen blir like vellykket.

Det får meg til å lure på hva den optimale overskriften kan være? For i denne sjangeren er det tydeligvis ingen hindringer. Hvilke overskrift hadde fanget flest antall øyne?
Idag vil nok overskrifter innen kategorien ”kropp/trening” falt i smak hos veldig mange. ”Tre kjappe trinn til en superslank kropp” eller ”tre enkle steg til treningsavhengighet og pur glede”.

Om morgenen kunne jeg tenkt meg ”to kjappe trinn til et perfekt ytre”. Eller kanskje ”tre enkle grep for full hverdagslykke”. Noen dager hadde jammen ikke ”Tre enkle steg til maksimalt overskudd” vært å forakte heller. Og når jeg skal betale regninger kunne jeg ønsket meg ”ett enkelt og kjapt trinn til full konto” (litt kriminell klang over den der… )

Som dere skjønner har jeg store glede av slike artikler og jeg kommer til å fortsette og lese dem. Kanskje fordi jeg innerst inne håper at den superenkle oppskriften som jeg så sårt trenger, vil komme…
Uansett kan jeg ikke love at denne typen overskrift ikke vil komme igjen i bloggen min. Til det er de rett og slett for gode!

 

Når drømmer møtes

29 des

Når drømmer møtes

Det mest spennende og givende prosjektet i 2011 har utvilsomt vært etableringen av, og arbeidet med, CapaCare. CapaCare driver med kapasitetsbygging i land med dårlig utbygde helsetjenester og er for tiden engasjert i et opplæringsprogram i Sierra Leone.

Gjennom arbeidet med vår nye webside www.capacare.org, har jeg kommet mye nærmere kandidatene som nå trenes opp til å utføre enkle kirurgiske inngrep i vårt etterutdanningsprogram. Noe av årsaken til dette er at hver enkelt av dem har fått mulighet til å presentere seg med bilde og en tilhørende tekst. Felles bakteppe for alle historiene er arrene etter krigen, foreldre eller slektninger som har blitt drept, fattigdom og nød, og dystre framtidsutsikter i et land som mangler alt. Likevel har de alle en felles drøm – de ønsker å gjøre noe for landet og folket sitt.

Da vi intervjuet nye søkere til kirurgiprogrammet i høst, var dette ønsket noe som gikk igjen hos absolutt alle. Sterke historier kom tett innpå oss. Der og da opplevdes det ikke bare som sterkt, men også fascinerende på grunn av at de alle var så fast bestemt på snu elendighet til noe godt. De drømte om å redde liv! Unge gutter (vi hadde dessverre ingen kvinnelige søkere) med rake rygger, fortalte en etter en om at dette var deres drivkraft for å gi seg i kast med to års kirurgisk etterutdanning. Så heldige Sierra Leone er som har slike sønner!

Mine drømmer har utgangspunkt i motsatt hjørne og vel så det – får jeg nesten si. Født og oppvokst i selveste honningkrukka, skjønte jeg tidlig at ikke alle hadde det som oss.  TV-bildene var ikke så nærgående den gangen, likevel var det mange nok til å gjøre inntrykk i et barnesinn. Jeg tenkte mye på hvordan det ville være å hjelpe og en barndomsdrøm tok form. Noe av det jeg husker best er ønsket om å ta vekk fluene fra ansiktene deres. Fluene gjorde et uutslettelig inntrykk!

Som ved et trylleslag har våre drømmer møttes! Jeg tenker at det ligger utrolig mye ”power” i det. Bare fremtiden vil vise hvor langt det vil føre oss. Akkurat nå er det nok å vite at liv allerede er reddet på grunn av dyktige kandidater som har deltatt på kirurgitrening som vi har muliggjort. Og takket være dette har 2011 vært et spesielt godt år. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Tusen takk for at du bruker tid på å lese bloggen min. Jeg ønsker deg alt godt for 2012!

Carpe diem – på en mandag???

29 okt

Are you happy? En av mine favoritter.

Oppfordringen om å gå etter sin egen drøm har økt fra alle hold de siste årene. Det blogges om det både her og der, bøker gir oss gode råd og oppskrifter, og de glossy ukebladene følger opp med intervjuer og artikler om folk som har lyktes. Tidvis kan jeg finne stor inspirasjon i dette, andre dager biter det liksom ikke på. Jeg har ikke noen annen forklaring enn at det skyldes dagsformen – eller sagt på en annen måte – hvor mye guts jeg har til å tenke store tanker.

Jeg tror fullt og helt på verdien av å leve et liv som preges av det jeg vil gjøre i stedet for det jeg burde gjøre.  Jeg er overbevist om at ”vil-mennesker” lever bedre liv og bidrar på en mer positiv måte til resten av verden enn ”burde-mennesker”. Det er gode nok grunner til å gå over i vil-leiren. ”Burdismen” har imidlertid godt tak i oss alle. Denne baserer seg på forventninger fra alt og alle, og som de fleste andre har jeg også lyst til å innfri. Ja tidvis kan jeg også føle det mer forpliktende å innfri andres forventninger enn mine egne. Et merkelig fenomen egentlig, og slett ikke uvanlig.

Uansett – i forkant av enhver realisert drøm ligger det faktum at man faktisk kommer i gang. Når er egentlig det optimale starttidspunktet? Finnes det dager da dørstokkmila er kortere enn en mil? Unnskyldninger kommer på løpende bånd. Her er noen gjengangere som jeg tror mange kan relatere seg til:
– jeg har ikke tid akkurat nå. Jeg venter på en bedre anledning!
– ”hvis bare – syndromet”: hadde jeg bare hatt penger, hadde jeg bare vært tynn, hadde jeg bare vært pen, hadde jeg bare hatt mer utdanning, hadde jeg bare vært flink, hadde bare barna hadde vært eldre…
– hadde vært kjekt å få det til, men jeg har det jo bra som jeg har det.
– jeg får det jo ikke til likevel o.s.v.

Midt oppe i alle disse mulighetene til å finne unnskyldninger og utsettende argumenter, finnes det noe befriende over begrepet ”handlingsrom”. Et godt råd vil være å ta utgangspunkt i det handlingsrommet jeg faktisk har her og nå, istedenfor å lete etter grunner for utsettelse. Det har gått opp for meg at folk som lykkes, lykkes ut fra det utgangspunktet de har og kanskje nettopp på grunn av at de fikser å være i en ”ikke-ideell”-situasjon. Det er bare å innse det. Det optimale tidspunktet kommer sjelden eller aldri. I dag er faktisk like bra som i morgen!