Engasjement

Summertime!

25 jun

Som vanlig har jeg store forventninger til sommeren. Det er mye uforløst som skal forløses på få uker. Det er skummelt i seg selv, men sommeren svikter sjelden så lenge man evner å fylle den med aktiviteter som gir energi og mening. Da får det bli som det blir med været…

Med den kalde våren som har vært her i Trøndelag kan det bare gå oppover. Leggene er fremdeles like hvite og blomstene kommer liksom ikke helt i gang. Uansett – jeg har tro på at det ordner seg i år også.

Som tidligere år har jeg laget meg en sommerlig «to do»-liste av det hyggelige slaget. Her er noe av det jeg kommer til å prioritere denne sommeren:

  1. Tur til toppen av Rødøyløva. Det kiler i magen når jeg tenker på denne! Rødøy ligger på Helgelandskysten, verdens vakreste kyst! Turen er visstnok ikke så lang, men tar igjen i spektakulær utsikt mot Lofotveggen når man kommer til topps. For en som ikke er så glad i høyder, kan det bli luftig nok…
  2. Hoppe fra flytebrygga. Ikke så veldig hårete mål, tenker du kanskje? OK. Jeg er ikke noe utpreget «vannmenneske». I fjor hadde jeg som mål å bade mye. Nå tenker jeg at jeg vil hoppe fra flytebrygga. Det kommer til å koste litt! Jeg er nemlig ikke på mitt sterkeste med hodet under vann…
    Det eneste jeg kan love er at det IKKE kommer bilder fra den seansen 🙂
  3. Teste ut viltkameraet jeg kjøpte meg tidligere i år. Det er så spennende! I påska festet jeg det på fuglebrettet med morsomt resultat (se under). Jeg håper å fange bilder av dyr denne gangen. Lurer på hva som fanges i linsa i lyse nord-norske sommernetter?
  4. Jeg må alltid ha ett eller annet kreativt prosjekt når jeg er på hytta. I år skal jeg lage min egen solfanger! Om du ikke vet hva en solfanger er, kan du se noen bilder nedenfor (bilder fra Pinterest). Det kan beskrives som en uro som fanger opp sollyset på en eller annen måte. Her er det stor sjanse for å bruke opp gamle glassperler og alt mulig annet som kan skinne… Så er det bare å håpe på at sola spiller på lag.
  5. Miljøtiltak! I og med at havene våre er i ferd med å ødelegges av plast, ønsker jeg å ta et skikkelig tak langs vår nærmeste strandlinje. Rett og slett finne fram plastsekker og rydde opp. Jeg føler at noe må gjøres og jeg vil bidra der jeg kan!
    Kanskje ikke så lystbetont, men det føles viktig å gjøre det.

Utover dette skal jeg holde meg til mine faste prinsipper om en klokkeløs sommer. Det ligger en stor frihetsfølelse i det. Jeg trener meg også på å ikke gjøre noe annet enn å bare nyte sommeren. Men jeg skal ha fokus på å bevege meg hver dag, enten det er i form av svømming, gåturer eller hagearbeid. Det er så deilig å ha litt ekstra trening i kroppen før høststormene setter inn og dørstokkmila virkelig blir en utfordring.

Jeg gleder meg veldig til å ta fatt på sommeren.
Hva skal du prioritere i år?
Jeg ønsker deg en riktig god sommer!

Å strekke seg etter den jeg har lyst til å være!

19 mar

bumpy aheadJeg er tenåringsmamma til to flotte ungdommer. Jeg tenker at dette er en periode i livet som krever svært mye av både foreldre og «barn». At gullungene ikke lenger ser på deg som fasiten er på en måte bra, på en annen side litt mer utfordrende. Det er jo betydelig mer lettvint å leve i en verden der man alltid har siste ordet. Nå er det ikke slik lenger. Jeg må argumentere hardt for å få igjennom en liten flik av mine synspunkter. Ser jeg nøye etter kan jeg få et hevet øyenbryn som respons. Ofte ikke mer enn det.

I stedet for å bekymre meg i hjel (som jeg lett kan gjøre), ser jeg at det å ha tenåringsbarn er veldig berikende. Jeg kan få utfordringer som jeg i utgangspunktet gjerne hadde takket nei til, men som jeg plutselig må ta et standpunkt til. Jeg må tydeliggjøre meg selv for å vise hva jeg står for. Det gjør at jeg lærer mer om meg selv og mine egne holdninger. Det er gull verdt! Dessuten gir det meg en god anledning til «å strekke meg» etter å bli den mamma’n jeg har lyst til å være, selv om jeg ikke alltid får det helt til…

Det går an å bekjempe det ungdommene kommer med. Og – det går an å dykke ned i det og finne ut mer. Jeg er tilhenger av det siste. Og med det kommer plutselig ny musikk i hus (les: heavy metal), en vegansk middag en gang i uka (vet du ikke hvordan dyrene behandles, mamma?) og ny viten om skyggesidene av sosiale media. Jeg sørger for å lytte aktivt når de forteller om sin hverdag med press og perfeksjonisme. For med økt forståelse kan jeg også kommunisere bedre.

I og med at jeg er over gjennomsnittet opptatt av å leve et liv med et meningsfylt innhold, prøver jeg å så små frø inn i mine tenåringsbarns liv. Om jeg lykkes er uvisst. Men jeg har likevel trua på at de, langt der inne et sted, noterer ned mine mammakloke råd og tar de til følge før eller seinere. For å snakke om indre styrke og verdier, er litt som å servere knekkebrød uten pålegg til noen som forventer en femlags sjokoladekake. Det blir vanskelig å skape engasjement…

Den viktigste erkjennelsen med å ha tenåringsbarn at det krever forståelse fra begge hold. Nøkkelen til god kommunikasjon ligger i det å prøve å forstå saken fra motpartens synsvinkel, i tillegg til å sette og respektere klare grenser. Samt våge å stole på.
Tidvis må jeg i kjelleren for å finne styrke og pågangsmot. Gleden blir desto større når jeg finner den!
Men størst er gleden over å ha fine ungdommer i hus. Og ha muligheten til å observere dem fra første rad.

 

Make myself great again

12 feb

GandhiEn viss president, med holdninger og forslag til løsninger vi bare kan gråte av, kan gjøre hver og en av oss redd for hva fremtiden bringer. For meg er det fremdeles ufattelig at han i utgangspunktet kom i en slik posisjon. Så vil tiden vise hva dette betyr for meg og mitt liv. For mens «the Donald» tilsynelatende jobber for å gjøre Amerika «great again», er mitt forslag at vi tar det ned på individnivå. At vi lar hver og en av oss være presidenter i egne liv. Make myself great again liksom.

Kanskje påvirker han meg mer enn det jeg hadde regnet med. Jeg kjenner nemlig på en sterk motivasjon til å ta tak selv. Å være en person som utgjør en forskjell. For når han ikke står fram som et godt forbilde, får jeg gjøre det selv – tenker jeg. Man trenger ikke å være president for å ha en positiv effekt på andre heldigvis. Det er en god trøst i en tid hvor verdens hengsler knirker høyere enn jeg setter pris på.

Som relativt beskjeden har jeg vanskelig å se for meg at jeg kan bli en ny Mor Teresa. Et godt medmenneske sånn mer i det hverdagslige får holde. Vi kan alle starte med de som står oss nærmest – venner, kollegaer, familie. Og kanskje er det viktig å minne seg selv på at det ikke er antallet mennesker du påvirker som er det avgjørende? Nei – det er faktisk det at du bryr deg om noen. For nettopp disse kan det bety mye mer enn du tror. En dose hjertevarme kan nemlig gjøre stort utslag. Ingen handlinger er for små i denne settingen. Selv ikke om man tenker i verdensmålestokk.
Hvor mye kraft ligger det ikke i tanken på at alle kan gjøre litt?

Her er 5 ting du kan gjøre for å bidra til en bedre verden:

  1. Se og anerkjenn noen som trenger det. Møt nye mennesker med nysgjerrighet!
  2. Hev stemmen din innenfor et område som trenger fokus
  3. Med deg som frivillig for en god sak!
  4. Ha gode holdninger som påvirker de andre rundt deg på en positiv måte
  5. Bruk tid på det som er viktig for deg. Lev etter dine verdier!

Blir du med?

Raushet er gull!

20 sep

whoamiJeg har sommerfugler i magen. Det er fordi jeg står foran en lansering av noe jeg har tenkt på, og jobbet med, lenge. Nå – når dagen endelig har kommet er jeg mest av alt kvalm. Det er rart egentlig. Da jeg satte ned dette som ett av de store målene for 2016 en gang i romjula i fjor, var det en god idé som ga meg stor inspirasjon. Nå er jeg usikker. Mål er ofte rare på den måten. Men jeg vet at det er kvalmen som snakker altså. For langt der inne kan jeg fremdeles kjenne på en gryende forventning og en sitring som sitter godt inne i ryggmargen. Takk og pris for det!

Jeg har alltid ment at gode råd og tips med fordel kan deles med andre. Raushet er gull tenker jeg. Som dere kan lese i tekstfeltet her til høyre på siden, har jeg et ønske om å bidra til at flere trives med seg selv. Det kan synes som en stor oppgave i dagens kyniske rosablogg-verden. Men jeg har trua.
Trua på at vi alle sammen en dag vil gå med rak rygg og fremheve at vi er glade for å være den vi er. At jeg med mine svakheter og utfordringer likevel er en helt fantastisk utgave av meg selv.

Tilbake til kvalmen og sommerfuglene. Jeg har kastet meg på den nye trenden med å lage gratiskurs på nett. Og jeg har slettes ikke laget det alene. Jeg tok meg med ideen til noen av de flinkeste folka jeg kjenner. De jobber i Engasjert Byrå og heter Marianne, Kolbjørn, Catharina og Mona. Sammen har vi tenkt, diskutert, planlagt og workshoppet. Jeg er så glad for at vi gjør dette sammen!

Resultatet er kurset «Kunsten å markedsføre seg selv» og handler om mye mer enn det. Her vil du lære mer om å finne din egen kjerne, sette gode mål, kommunikasjon, nettverksbygging, bruk av sosiale medier og jobbsøking.

Kurset passer for deg som ønsker å bli en tydeligere utgave av deg selv. Det passer også for deg som er på jobbsøk, i en omstillingsprosess eller ønsker å bli bedre på å gå etter egne mål og drømmer. Kort og godt deg som ønsker å leve et liv nærmere deg selv! Og kanskje passer det akkurat for deg? Jeg håper det.
Det hadde vært så kult å ha deg med!

Påmeldingen til gratiskurset er åpnet og du er hjertelig velkommen inn.
Du finner den her!

Kjenner du andre som kan ha nytte av dette kurset, er jeg glad om du kan tipse videre.

 

PS. Jeg blir superglad og takknemlig om du deler dette blogginnlegget 🙂
Takk!

En liten hendelse av uoppfordret vennlighet

28 feb

S-BahnJeg sitter på S-Bahn i Berlin en tidlig formiddag. Rundt meg finnes vinterbleke og trøtte mennesker på vei til ett eller annet viktig. På de nedfellbare setene i kupeen skimtes et par føtter med godt brukte herresko på. Mannen ligger og sover. Sekken hans fungerer utmerket som en hodepute. Jeg ser ikke bort fra at den rommer det meste av det han eier. Buksa er hullete og skitten. Han sover tungt og enser ikke stemmen over høytaleren som annonserer neste stoppested. Jeg tar meg selv i å fundere på hvor han skal, hvem han er og hvorfor han ligger her og sover?

Inn på samme S-Bahn kommer en sporty mamma med sykkel og hennes lille sønn. Den sovende mannen fanger raskt guttens interesse. Jeg oppfatter at mor og sønn har en samtale om nettopp ham. Jeg hører ikke alt som blir sagt, men som barn flest reagerer den lille gutten på at noen er nødt til å sove akkurat her. Kanskje forklarer mamma om livets urettferdighet, og at det ikke er alle forunt å ha en egen seng eller et sted å bo? Med stor forsiktighet legger de en 10 Euro-seddel i lomma på mannens sekk. Den lille gutten smiler fornøyd og de forlater banen en god gjerning rikere enn da de kom på. Mannen sover fremdeles – uvitende om at han har en liten overraskelse rett under hodet.

Ungdommen på den andre siden av kupeen har også observert denne tilfeldige hendelsen av vennlighet. Nå klarer han ikke å holde på hemmeligheten lenger. Han rister i den sovende mannen og ber ham om å våkne. Mannen setter seg raskt opp og ser skyldtynget ut. Det slår meg at han er vant til å bråvåkne for å bli jaget til et annet sted. «Du har fått penger!» Mannen ser uforstående på sin unge medpassasjer. «Det var en dame her med sykkel. Hun la igjen 10 Euro i lomma på sekken din. De ligger der!» Han peker med en ivrig finger. «Hvor er hun som ga meg den?» spør den nå sittende mannen. «Hun gikk av på forrige stasjon» – forklarer ungdommen. Mannen virker skuffet. Han innser at han har mistet muligheten til å takke henne. Tysk høflighet avtar ikke med slitte sko og skitne klær.

«Hvor skal du?» spør den ivrige ungdommen. Han sitter trolig med de samme spørsmålene som meg. Mannen oppgir et stedsnavn som er langt borte. «Men det er jo andre veien» sier den unge mannen. «Da står jeg av her» – sier den voksne mannen. «Takk for praten! Det var hyggelig å treffe deg.»

S-Bahn haster videre uten den sovende mannen ombord. Kanskje øynet han sjansen til å kjøpe seg mat eller noen øl for pengene. Uansett var det et lite stykke spontan hjertevarme vi var vitne til denne formiddagen. En liten hendelse av uoppfordret vennlighet. Noe som skjedde fordi en liten gutt og en klok mamma ville spre litt godhet.

Å bli kjent med noen på innsiden

18 sep

DSC01111Han er rak i ryggen når han forteller sin historie fra podiet. Bare når han skal fortelle om pappa må han ta noen sekunders pause og la blikket hvile litt på et ubestemt sted på golvet. Enkelte tema blir aldri lett å snakke om. Som om når man forteller om de man måtte reise bort fra.
– Jeg vil ikke presenteres som en flyktning eller som en muslim, sier han med gjenopprettet fast stemme. Jeg er et menneske og jeg vil at du skal bli kjent med meg slik som jeg er på innsiden.

Jeg har kjent på min egen skyldfølelse før. Første gangen jeg opplevde det var under et opphold i Sierra Leone. Jeg sto ansikt til ansikt med mine afrikanske søstre. Du vet de som med stor sannsynlighet enten mister ett eller flere barn, eller dør selv under fødsel. Der og da ble det problematisk for meg å representere den verden jeg kom fra. Jeg rett ut skjemtes. Å komme fra et sted hvor vi klager når vi ikke får enerom på sykehus, ble latterlig sammenlignet med kampen om liv og død som disse menneskene står i.

Etter dette har jeg tenkt mye på hvem jeg vil være og hvilket ansvar vi i honningkrukka har ovenfor resten av verden. Hva kan vi bidra med? Og mer spesifikt – hva kan JEG bidra med? Ja jeg har tenkt andre tanker også. At flyktningene på en ubehagelig måte skal rokke ved min velferd. At jeg må gi fra meg noe. Ofre noe som jeg ikke er villig til å ofre. At de kommer for tett inn på meg med sine tradisjoner. At de snakker for høyt.

Men selv om jeg av og til tenker slik, er det trangen til å gjøre noe som tar størst plass. For faktisk er det slik at det å vise hjertevarme, respekt og forståelse er noe av det fineste et menneske kan gjøre. Det koster ikke noe og vi kan alle sammen gjøre det. Det er verdier av ypperste sort.
Er det noe disse flyktningene representerer er det troen på de gode verdiene. De utsetter seg selv og sin familie for dødsfeller fordi de har et håp. Et håp om å leve i fred og frihet. Et sted hvor de kan leve, jobbe, være trygge og leve ut sine drømmer. De kjemper for sine barn som drømmer om å bli fotballstjerner og popstjerner. Ikke ulikt våre barn. Så er vi da også mer like enn ulike.

Om noen år vil den store flyktningkatastrofen bli omtalt i historiebøkene. Våre barn og barnebarn vil spørre oss hva vi gjorde når de kom til Norge. Så hva jeg gjør her og nå, vil være med på å vise mine etterkommere hvem jeg er. Den muligheten har jeg lyst til å benytte meg av.

Så når mine barnebarn om noen år spør meg hva jeg gjorde, har jeg planer om å svare følgende:
Jeg åpnet hjertet mitt for flyktningene som kom hit. Jeg møtte de med nysgjerrighet og åpenhet. Jeg smilte, var vennlig og hjalp dem med det de hadde behov for hjelp til. Jeg ga bort klær og annet nødvendig utstyr.
At jeg lærte dem å kjenne som gode mennesker. At de ble mine venner.

Siden vil jeg også fortelle dem at gleden var på min side. For det å hjelpe gjør noe med oss. Og kanskje har vi godt av det. Gi litt slipp på vår egen luksustilværelse og la det ukjente få slippe til. Det kan jo tross alt være vi som er på flukt neste gang!

Vi skal alle forlate denne jorda med ett ettermæle.
Hvordan ønsker du at ditt skal være?

Donere trusa?

10 mai

Red-Heart«Vil du donere en truse til Kenya?»
Ordene faller hastig over disken i butikken Nille tidlig en lørdags formiddag i mai. Jeg fomler etter lommeboka i en litt for romslig dameveske. Spørsmålet kommer så brått på at jeg føler at den spørrende tausheten som oppstår mellom meg og den blide ekspeditøren, varer litt for lenge til at den kan betegnes som normal.

Årsaken til denne kunstpausen er at min indre dialog går på høygir for å si det mildt. Kanskje mest fordi jeg i den første brøkdelen av et hundredels sekund lurer på om det er min truse hun mener skal doneres 🙂 Akkurat der og da blir jeg rett og slett litt skyldig fordi jeg ikke har på den fineste trusa – dersom det er snakk om å gi bort mener jeg … Et flaut tankescenario utspiller seg for mitt indre. Deretter går tankene raskt over til Kenya og tanken på en eventuell trusekrise der. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet over at jeg ikke har tenkt på det før? Jeg har vært i Afrika to ganger og jobbet under svært fattige kår, men aldri blitt konfrontert med en eventuell truseproblematikk? Burde jeg ha tenkt på det?

Alt dette skjer i det lille sekundet der tausheten råder. Damen bak disken ser smilende på meg og peker en slank og velpleid finger mot et stativ med truser av typen «høy i livet» (les: kjerring) . Åh – jeg skjønner tenker jeg omsider – kjapt på ekte trøndersk vis. Det er slik det skal foregå. Jeg kjøper truse, pengene går til Kenya. Jeg trekker en lettelsens sukk. Jeg får beholde trusen min en stund til.

Engasjement har i grunnen mange ansikter. Det synes jeg er flott! Jeg kan fremdeles la meg inspirere av Sven Mollekleivs ord: » Det er det samme hva du engasjerer deg for, bare du engasjerer deg». For engasjement dreier seg om de store følelsene, hjertevarme og ha evne til å se lenger enn sin egen nesetipp. Å jobbe med noe som er mye større enn seg selv.
Så er det opp til hver enkelt å finne det som tenner gnister i eget hjerte. Om det innebærer å selge truser til inntekt for en god sak er det helt OK. Så lenge det er seriøst og kommer noen som trenger det til gode,  gir jeg tommelen opp.
Det viktigste er tross alt at vi bryr oss.