Sierra Leone

Pepperkakehus, SMS og Ebola

2 des
Samuel Batty 005 (1)

Mr Samuel Batty

Beskjeden ledsages av en intens, kvalmende følelse. Det kan ikke være sant. Jeg kjenner at budskapet passer dårlig inn i juleforberedelser og adventsidyll. Det er som hele pepperkakehuset slår sprekker og raser i samme sekund.

Samuel. Den rolige og sindige. Bautaen i det kirurgiske opptreningsprogrammet vårt i Sierra Leone. Samuel som var her bare for noen måneder siden. Blid, trygg og omgjengelig. Visst var han bekymret da han skulle dra tilbake etter tre uker i honningkrukka her nord. Men han ville tilbake. Til et land som han setter høyere enn alt annet. Det til tross for at han visste at han kom til å være i frontlinjen og at sjansen for å bli smittet av Ebola var tilstede. Men for Samuel var det ikke et valg. Han skulle hjem –  hjem til sine egne. Han skulle bruke det han hadde lært til å tjene sitt eget folk. Som utenforstående så kjenner jeg bare beundring. Samuel er lett å beundre.

Samuel og jeg møttes for første gang i 2011. Han gjorde ikke så mye ut av seg. Likevel så gjorde han et sterkt inntrykk. I 2014 ble jeg bedre kjent med ham da han besøkte oss her i Trondheim i flere dager. Samuel. Kjernekaren.

Beskjeden er nådeløs. Ebola. Samuel har blitt smittet. Jeg er ufattelig bekymret. Kanskje mest maktesløs. Fordi jeg ikke kan gjøre noe.
Jeg forfatter en SMS til Samuel. Jeg kjenner at jeg ikke er tøff nok til å ringe. Ikke i dag. Kanskje ringer jeg i morgen. Kanskje blir det for seint. Jeg kløner med SMSen. Hva skal jeg skrive? Skal jeg skrive at jeg ber for ham? Ber – jeg liksom? Jeg ber jo aldri. Men om jeg skal be så må det være nå tenker jeg vel vitende om at Samuel setter religion høyt. Skal jeg skrive god bedring? Høres ut som om han har en lett influensa. Det er jo ikke akkurat det? Jeg skjerper meg. Det viktigste er jo at han vet at jeg sender ham gode tanker.

Kjære Samuel. Jeg ønsker deg alt godt. Jeg håper så inderlig at vi snakkes så snart du føler deg bedre. Du er sterk. Ta deg igjennom det vær så snill. Slik at du igjen kan tjene landet ditt slik ditt folk trenger deg. Vi trenger deg!

Father, help us

10 aug

IMG_1913Supersommeren har gjenspeilet seg i rikt monn på Facebook. Det har ikke vært mangel på magiske bilder og lykke-ytringer. Duggfriske glass med godsaker i, og en uendelig strøm av strandkanter og blinkende vann. Jo da – jeg har bidratt selv også. Får vi ukevis med sol blir vi ekstatiske. Så enkelt er det.

I denne livs-bejaende tiden har det fra tid til annen kommet en annen type oppdateringer på Facebook. Disse har fortalt om svært mørke skyer. Ikke den typen som skaper lyn og torden. Nei – denne gangen snakker vi sykdom og død. Opp mot 90 % dødelighet eller Ebola som det også heter. I disse tilfellene blir oppdateringene av en annen sort. Enkle, men sterke og tankevekkende – ”Father, help us”.

Gjennom arbeidet med CapaCare har jeg fått mange venner i Sierra Leone. Mennesker som er gode forbilder, hardt arbeidende og som ofrer mye for landet og folket sitt. Flere av disse er helter allerede og redder liv i stort monn. Hverdagen deres er ikke en dans på roser i utgangspunktet. At helsevesenet i Sierra Leone er langt fra slik vi kjenner det her i Norge, blir nesten for vagt å si. Nå har elendigheten blitt enda verre. Et mangelfullt helsevesen har fått en utfordring de umulig kan løse. Mange liv går tapt hver eneste dag. Som om ikke utgangspunktet var ille nok. Et hardt prøvet folk skal testes til det maksimale og mer enn det. Utfallet kan ikke bli noe annet enn nedslående.

For mange blir en sterk gudstro en viktig støttespiller i en slik tid. Det gjenspeiles også i Facebook-statusene. Men innimellom kommer oppdateringer som er kliss lik våre. Som bilder av glade barn og selfies med kule solbriller. En fin påminnelse om at vi alle er ganske like.

For oss som bor her i honningkrukka er det fint å nyte en fantastisk sommer før mørket og høststormene setter inn. Vi trenger det! Samtidig er det viktig å rette blikket mot andre steder i verden og kjenne takknemlighet for det vi har.
Joseph sier det bedre i sin Facebook-status:
“Good morning friends, another day is another reason to say THANK YOU JESUS, many had plans for this day, but never made it. So if you are the lucky one, just take a moment of your busy schedule and say THANK YOU”

Jeg kjenner på det hver dag. Jeg er “the lucky one”.
Takk!

 

(Statusene er gjengitt med tillatelse)

 

 

 

Utetime med Mr. Education

9 feb

DSC00486Mr Education (Eddie) og jeg er på tur inne i jungelen. Jeg har bedt ham vise meg et hus hvor krigens rebeller har laget tegninger på veggen. Dette er bakgrunnen for at vi er ute på et eget lite jungeleventyr denne svært varme formiddagen i Sierra Leone. Jeg følger tett på ham på den gjengrodde stien. Han er rask og smidig i ganglaget.

Eddie vet ikke helt hvor gammel han er, men antar at han var ca 10 år da han kom til Masanga Hospital i 1965. Fingrer og tær er delvis borte på grunn av lepra (spedalskhet). For menneskene på Masanga er han en kjent profil. Han går under navnet Mr. Education, rett og slett fordi han var flink på skolen. Men mest av alt er han utrolig sjarmerende med en personlighet som sniker seg inn under huden på deg. En kjernekar!

Omgivelsene rundt oss er som tatt ut av en film. Vegetasjonen er tett på – lydene likeså. Knallgule sommerfugler danser i par langs med stien. I det nærmeste palmetreet skimtes en apekatt på sin vei mot toppen. Det kommer faretruende lyder som minner om store slanger av den farlige typen…”Don’t worry mama” sier Eddie ”I will kill them with my hands”. Jeg føler meg forunderlig trygg. Dette til tross for at jeg går sammen med en mann som faktisk mangler store deler av  – nettopp hendene sine 🙂
Den spedbygde, godt voksne mannen minner ikke mye om en bodyguard…

Vi rusler inn i ruinene av det som en gang var et flott hus. Jungelen har for lengst overtatt huset. Badekaret og det flislagte badet røper en standard som er langt over dagens situasjon på Masanga. Eddie forteller med stor innlevelse om rebellene og hva de gjorde med menneskene.  Historier så brutale at jeg ikke orker å gjengi dem. Han peker på barnslige tegninger av menn med store kniver. Jeg kjenner at tårer tidvis blander seg med svette selv om jeg iherdig forsøker å blunke dem bort. Den bitte lille mannen peker med butte hender og forteller med en sånn innlevelse at jeg glemmer tid og sted. Der og da er det bare Mr Education, en blodig krig, jungellydene og meg. Et magisk øyeblikk og et uforglemmelig møte med landets voldelige historie. En utetime uten sidestykke.

På tur tilbake ser vi en stor frukt som henger på et tre. ”Kalbas” sier Mr Education og spør om jeg vil se på den. Jeg er usikker på hva jungelloven sier om innehenting av frukter, men Eddie har allerede klatret opp –  spenstig som en ungfole.

”I am going to do an operation mama” sier Mr Education med et stort smil. Jeg skjønner at han har lyst til å vise meg hva som er inni.  Med fingerstumpene klarer han å dele denne frukten i to. Han skraper ut innholdet med kniven sin og viser meg at det ytre skallet kan brukes som bolle. ”Jeg synes at det ligner mer på en hjelm” sier jeg. Da gapskratter Eddie. Han setter bollen på hodet og holder armene foran seg som om han kjører motorsykkel, mens vi begge ler så tårene triller. Jungelhumor!

 

Lucky me

4 feb

DSC00503Morgenen er den beste tiden på Masanga. Tåken ligger som et tynt slør over nærmeste åskam og den varme solen har enda ikke fått ordentlig tak. Landskapet rundt oss er enestående vakkert. Det er nesten slik at jeg tror at jeg står blant kulisser, eller har rotet meg inn i et overdådig mesterverk av et maleri. Jeg prøver å fange noe av dette med fotoapparatet, men det blir kun bleke utgaver av virkeligheten. Kanskje fordi både lukter og lyder mangler.

Denne dagen er i hovedsak satt av til møter med lokale krefter. Nye rutiner skal etableres og det er viktig å få alle om bord. Prosjektet vårt har blitt større og involverer flere personer enn tidligere. Det krever mer av oss alle sammen.

På min vei mot sykehuset treffer jeg flere av landsbyens innbyggere. Her bæres alt mulig på hodet –  mat, ved og tøy som skal vaskes. ”Vaskeriet” (les: bekken) er allerede åpnet… Her er det mange kvinner som vasker fargerikt tøy i lange baner. Ungene hilser ikledd sine skoleuniformer. Det er et flott syn!

Jeg legger turen innom barneavdelingen. Jeg driver nemlig med ”selvherding”. Sist jeg var inne på en sengepost holdt jeg på å besvime. Derfor øver jeg på mestring i smug…
To sykepleierstudenter har opptrening av et barn på 6-7 år. Barnet henger over noe som minner om en gammel rullator. Beina er tynne som trommestikker. Ansiktet er helt uttrykksløst. Sykepleierne motiverer etter beste evne. Sakte men sikkert runder de svingen og passerer en eller annen usynlig målstrek. Jeg har lyst til å heie, men finner det upassende. I sengen nærmest inngangen sitter det en ung jente. Hun fikler med bandasjen sin. Den ene foten hennes er amputert langt oppe på låret. Hun er helt alene og har ingen voksne ved sin seng. Hun kan ikke være eldre enn 8-9 år. Slike bilder har en tendens til å feste seg både i hode og hjerte…

I skyggen av det store treet sitter det en ung mor. En nydelig liten gutt henger slapt i armene hennes. Han er syk – sier hun og ser meg rett i øynene. Som mor selv er det lett å føle på hennes engstelse. I min del av verden får alle barn førsteklasses hjelp. Her dør 20% av barna før de er 5 år. Det er en vesentlig forskjell. Lucky me – tenker jeg. Lucky me!

 

 

På vei til Masanga

28 jan

DSC00326På grunn av at vi ønsker å kjøre inn i jungelen på høylys dag, har vi overnattet ved flyplassen i Freetown denne første natten. Et lokalt ”guesthouse” i stummende mørke. Slik blir det når aggregater stjeles og det ikke finnes penger til å kjøpe nytt.

Det har vært en varm natt med diverse krypende overraskelser. Som ved forrige reise finner jeg en slags trygghet i å krype inn under myggnettingen. Likevel kjenner jeg ubehaget når store kakerlakker melder seg i løpet i natten og setter seg på nettingen. Jepp – her er jeg. Ut av komfortsonen. Igjen.

Morgenen kommer som en vennlig venn. Det blir lyst og nattens skumle farer er som sunket i jorden. Vi sitter i bilen som skal ta oss inn til Masanga Hospital – sykehuset som fungerer som base for vårt kirurgiprosjekt. Jeg er spent. Spent på menneskene, luktene og opplevelsene. Jeg er klar!

Vi kjører gjennom et fantastisk landskap. Åpne vinduer gir oss etterlengtet vind i håret. Det er mennesker langs hele ruten. Vi vekker oppmerksomhet med våre hvite ansikter. Barna vinker med glade hender. Vi vinker begeistret tilbake. Dette er bonusopplevelser. Å oppleve et land fra innsiden. Å se glade barn som leker på rødfarget jord.

Den fine veien tar snart slutt. Nå er vi over på ulendt terreng for å si det mildt. Jeg lurer på om bilen kommer til å klare det. Vi slenges hit og dit i baksetet, og jeg er takknemlig for at jeg ikke blir bilsyk. Så ser jeg inngangen til sykehuset. Jeg setter meg lenger fram på setet. Til høyre er den nye intensivavdelingen, lenger framme ser jeg nyoppussede studenthus hvor våre flinke studenter holder til. Så fint det har blitt!
Da jeg var her for to år siden hadde vi 4 studenter. Nå har vi 24! Til sammen har disse utført over 10 000  kirurgiske inngrep. Jeg kjenner at jeg er stolt.
Jeg er fremme.

Fra ribbefett til kokt ris med popcorn

17 jan

OLYMPUS DIGITAL CAMERAIkke før den siste konfektbiten er svelget og ribbefettet har satt seg på hoftekammen, så står jeg på reisefot til Afrika. Nærmere bestemt Sierra Leone. Kontrasten fra juleglitter og fråtsing kunne ikke ha vært større. Vi snakker tross alt om å reise fra verdens rikeste land til ett av verdens fattigste land.

Sakte men sikkert går det opp for meg at jeg snart skal av gårde. Tilbake til sykehuset langt inne i jungelen, menneskene, luktene og opplevelsene.  Til måltider som blant annet består av ris med popcorn. Sprøyter er satt i massevis. Jeg føler meg så fullproppet av vaksiner at jeg må være teflonbelagt innvendig. Kjenner meg nærmest udødelig 🙂

Om jeg gleder meg? Jo. Men jeg gruer meg også. Jeg gruer meg til de sterke inntrykkene. Til å oppleve at barn dør av malaria og at unge kvinner dør i barnefødsel. Til å se forholdene på en sengepost der rottene spiser opp journalene. Redd for at verden skal bli for sterk og at det ikke finnes en fjernkontroll som kan slå av inntrykkene. Redd for min egen samvittighet. At det blir vanskelig å forsvare den verden jeg representerer og det livet jeg lever.  Redd for verdens brutale virkelighet. Redd for å ikke være sterk nok.

Å si at jeg er utenfor komfortsonen blir nesten for snevert i denne settingen. Jeg føler at jeg er på andre siden av gjerdet langt bortenfor der komfortsonen slutter – for å si det sånn. Men det er goder med det også. Når jeg kommer hjem rir jeg på en bølge av takknemlighet. Takknemlighet for at jeg bor der jeg bor. Takknemlighet for at barna mine er friske. Takknemlighet for at jeg får lov til å bidra. Takknemlighet for at jeg er en del av dette prosjektet.

Så hva er motivasjonen? Jeg har vært så heldig å få sitte på første rad i vår egen humanitære organisasjon CapaCare. Der har jeg god utsikt til at det nytter å hjelpe. Det gir meg den utrolig gode følelsen av at jeg kan være med på å  utgjøre en forskjell for noen som virkelig trenger det. Akkurat som jeg drømte om da jeg var barn.
Rett og slett bidra til at verden blir et litt bedre sted. Og ha et perspektiv som går langt utenfor meg og mitt.

To my heroes

8 jan
Amara Conteh

Amara Conteh

Emmanuel Tommy

Emmanuel Tommy

For those of you that have read my blog earlier, you know that I have a big heart for CapaCare and our project in Sierra Leone.

CapaCare is a humanitarian organisation based at St. Olavs Hospital, Trondheim University Hospital. Our main task is to educate Clinical Health Officers/Medical doctors in basic life saving surgical procedures. The reason for doing so is that Sierra Leone only have 10 surgeons. At this point I should mention that close to 6 million people live in this beautiful country.
This means that lives are lost every day due to lack of medical and surgical expertise. CapaCare wants to improve this situation by offering 2 years of surgical training to students with a warm heart for their own country.

CapaCare started the Surgical Training Program two years ago. And now the two first candidates are ready to finish their final exams: Emmanuel Lordbrahams Tommy and Amara Conteh. Two young men who have saved many lives already and want to make a difference for the people of Sierra Leone. Hard working men with strong visions. My heroes!

So this time I write in English to honour our great candidates. We are so happy to have had you in our program and so very proud of the surgical skills that you have accomplished.
I wish you the best of luck at your final exams and in your work to save lives of people in Sierra Leone!