Make myself great again

12 feb

GandhiEn viss president, med holdninger og forslag til løsninger vi bare kan gråte av, kan gjøre hver og en av oss redd for hva fremtiden bringer. For meg er det fremdeles ufattelig at han i utgangspunktet kom i en slik posisjon. Så vil tiden vise hva dette betyr for meg og mitt liv. For mens «the Donald» tilsynelatende jobber for å gjøre Amerika «great again», er mitt forslag at vi tar det ned på individnivå. At vi lar hver og en av oss være presidenter i egne liv. Make myself great again liksom.

Kanskje påvirker han meg mer enn det jeg hadde regnet med. Jeg kjenner nemlig på en sterk motivasjon til å ta tak selv. Å være en person som utgjør en forskjell. For når han ikke står fram som et godt forbilde, får jeg gjøre det selv – tenker jeg. Man trenger ikke å være president for å ha en positiv effekt på andre heldigvis. Det er en god trøst i en tid hvor verdens hengsler knirker høyere enn jeg setter pris på.

Som relativt beskjeden har jeg vanskelig å se for meg at jeg kan bli en ny Mor Teresa. Et godt medmenneske sånn mer i det hverdagslige får holde. Vi kan alle starte med de som står oss nærmest – venner, kollegaer, familie. Og kanskje er det viktig å minne seg selv på at det ikke er antallet mennesker du påvirker som er det avgjørende? Nei – det er faktisk det at du bryr deg om noen. For nettopp disse kan det bety mye mer enn du tror. En dose hjertevarme kan nemlig gjøre stort utslag. Ingen handlinger er for små i denne settingen. Selv ikke om man tenker i verdensmålestokk.
Hvor mye kraft ligger det ikke i tanken på at alle kan gjøre litt?

Her er 5 ting du kan gjøre for å bidra til en bedre verden:

  1. Se og anerkjenn noen som trenger det. Møt nye mennesker med nysgjerrighet!
  2. Hev stemmen din innenfor et område som trenger fokus
  3. Med deg som frivillig for en god sak!
  4. Ha gode holdninger som påvirker de andre rundt deg på en positiv måte
  5. Bruk tid på det som er viktig for deg. Lev etter dine verdier!

Blir du med?

En liten hendelse av uoppfordret vennlighet

28 feb

S-BahnJeg sitter på S-Bahn i Berlin en tidlig formiddag. Rundt meg finnes vinterbleke og trøtte mennesker på vei til ett eller annet viktig. På de nedfellbare setene i kupeen skimtes et par føtter med godt brukte herresko på. Mannen ligger og sover. Sekken hans fungerer utmerket som en hodepute. Jeg ser ikke bort fra at den rommer det meste av det han eier. Buksa er hullete og skitten. Han sover tungt og enser ikke stemmen over høytaleren som annonserer neste stoppested. Jeg tar meg selv i å fundere på hvor han skal, hvem han er og hvorfor han ligger her og sover?

Inn på samme S-Bahn kommer en sporty mamma med sykkel og hennes lille sønn. Den sovende mannen fanger raskt guttens interesse. Jeg oppfatter at mor og sønn har en samtale om nettopp ham. Jeg hører ikke alt som blir sagt, men som barn flest reagerer den lille gutten på at noen er nødt til å sove akkurat her. Kanskje forklarer mamma om livets urettferdighet, og at det ikke er alle forunt å ha en egen seng eller et sted å bo? Med stor forsiktighet legger de en 10 Euro-seddel i lomma på mannens sekk. Den lille gutten smiler fornøyd og de forlater banen en god gjerning rikere enn da de kom på. Mannen sover fremdeles – uvitende om at han har en liten overraskelse rett under hodet.

Ungdommen på den andre siden av kupeen har også observert denne tilfeldige hendelsen av vennlighet. Nå klarer han ikke å holde på hemmeligheten lenger. Han rister i den sovende mannen og ber ham om å våkne. Mannen setter seg raskt opp og ser skyldtynget ut. Det slår meg at han er vant til å bråvåkne for å bli jaget til et annet sted. «Du har fått penger!» Mannen ser uforstående på sin unge medpassasjer. «Det var en dame her med sykkel. Hun la igjen 10 Euro i lomma på sekken din. De ligger der!» Han peker med en ivrig finger. «Hvor er hun som ga meg den?» spør den nå sittende mannen. «Hun gikk av på forrige stasjon» – forklarer ungdommen. Mannen virker skuffet. Han innser at han har mistet muligheten til å takke henne. Tysk høflighet avtar ikke med slitte sko og skitne klær.

«Hvor skal du?» spør den ivrige ungdommen. Han sitter trolig med de samme spørsmålene som meg. Mannen oppgir et stedsnavn som er langt borte. «Men det er jo andre veien» sier den unge mannen. «Da står jeg av her» – sier den voksne mannen. «Takk for praten! Det var hyggelig å treffe deg.»

S-Bahn haster videre uten den sovende mannen ombord. Kanskje øynet han sjansen til å kjøpe seg mat eller noen øl for pengene. Uansett var det et lite stykke spontan hjertevarme vi var vitne til denne formiddagen. En liten hendelse av uoppfordret vennlighet. Noe som skjedde fordi en liten gutt og en klok mamma ville spre litt godhet.

Donere trusa?

10 mai

Red-Heart«Vil du donere en truse til Kenya?»
Ordene faller hastig over disken i butikken Nille tidlig en lørdags formiddag i mai. Jeg fomler etter lommeboka i en litt for romslig dameveske. Spørsmålet kommer så brått på at jeg føler at den spørrende tausheten som oppstår mellom meg og den blide ekspeditøren, varer litt for lenge til at den kan betegnes som normal.

Årsaken til denne kunstpausen er at min indre dialog går på høygir for å si det mildt. Kanskje mest fordi jeg i den første brøkdelen av et hundredels sekund lurer på om det er min truse hun mener skal doneres 🙂 Akkurat der og da blir jeg rett og slett litt skyldig fordi jeg ikke har på den fineste trusa – dersom det er snakk om å gi bort mener jeg … Et flaut tankescenario utspiller seg for mitt indre. Deretter går tankene raskt over til Kenya og tanken på en eventuell trusekrise der. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet over at jeg ikke har tenkt på det før? Jeg har vært i Afrika to ganger og jobbet under svært fattige kår, men aldri blitt konfrontert med en eventuell truseproblematikk? Burde jeg ha tenkt på det?

Alt dette skjer i det lille sekundet der tausheten råder. Damen bak disken ser smilende på meg og peker en slank og velpleid finger mot et stativ med truser av typen «høy i livet» (les: kjerring) . Åh – jeg skjønner tenker jeg omsider – kjapt på ekte trøndersk vis. Det er slik det skal foregå. Jeg kjøper truse, pengene går til Kenya. Jeg trekker en lettelsens sukk. Jeg får beholde trusen min en stund til.

Engasjement har i grunnen mange ansikter. Det synes jeg er flott! Jeg kan fremdeles la meg inspirere av Sven Mollekleivs ord: » Det er det samme hva du engasjerer deg for, bare du engasjerer deg». For engasjement dreier seg om de store følelsene, hjertevarme og ha evne til å se lenger enn sin egen nesetipp. Å jobbe med noe som er mye større enn seg selv.
Så er det opp til hver enkelt å finne det som tenner gnister i eget hjerte. Om det innebærer å selge truser til inntekt for en god sak er det helt OK. Så lenge det er seriøst og kommer noen som trenger det til gode,  gir jeg tommelen opp.
Det viktigste er tross alt at vi bryr oss.