Dette kan du gjøre når alt går rett vest!

16 okt

feilingDu kjenner kanskje følelsen når noe du har lagt mye arbeid i ikke gir det resultatet du forventet deg? Når det du hadde trodd skulle bli suksess ble alt annet enn det? Kanskje oppdraget du hadde jobbet så hardt for å få gikk fløyten? Eller at drømmejobben ble snappet rett foran nesen på deg? Og det etter at du hadde gjort tidenes beste intervju?
Shit ass… Fortvil ikke. Verdien av en skikkelig nedtur er nemlig sterkt undervurdert. Og sjelden er katastrofen så stor som du tror. Her er noen av mine beste tips som får deg over kneika.

Holdning trumfer feiltrinn. Det dreier seg mye om ha den rette holdningen. Å kunne riste av seg selvmedlidenhet og andre energisluk. Brette opp ermene og tenke – hva kan jeg gjøre nå? Snu «why me» til «try me». I sistnevnte ligger det en kampvilje og et neste mottrekk. Det er en mye mer aksjonsrettet måte å reagere på.

Begrens problemet. Vi er raske til å tenke at ALT går i dass. Det kan være greit å nyansere situasjonen. Å vite at selv om jeg feiler her har jeg lyktes på mange andre områder. Det er vel verdt å tenke på!

Dra ut lærdommen av det. Selv om nederlaget kan svi noen ganger er det mye lærdom i det. Faktisk er dette selve bonusen ved å feile. Bruk det for alt det er verdt!
Tar du deg tid til å gå inn og tenke grundig over hvorfor det gikk som det gikk, vil du få svar som kan hjelpe deg til å lykkes (eller feile mindre om det går an å si det slik…) neste gang!

Ha en plan B. Det er lurt å ha en plan B for de større prosjektene i livet. I en god planlegging ligger nemlig det at du kjenner dine svake punkter og vet hvilke områder som er spesielt utfordrende på din vei mot målet. Har du lagt en plan B, unngår du å falle lengst ned i den dypeste gjørma om det skulle gå skeis – og du beholder kontrollen og retningen mot målet. Ikke hold fokus på hva som kunne ha vært. Fokuser på hva du velger å gjøre herfra!

Fortsett å gå. Det beste du kan gjøre når du ikke får det resultatet du ønsker deg, er å gå videre. Ikke gi opp. Prøv igjen – nå med en strategi som er enda bedre fordi «feilingen» har gitt deg ny innsikt. Alt for mange tar til takke med ett forsøk.
Og er utfordringen du står ovenfor kjempestor, deler du den opp i små «biter». Start med de små tingene. Det er nemlig superkrefter i bittesmå steg dersom de leder deg i riktig retning!

På ett eller annet vis kommer det til å gå bra til slutt. Livet vil gå videre og kanskje vil du til og med ha glemt det som gikk galt om en tid. Jeg tenker slik at jeg ikke kan feile – jeg kan bare lære. Og skulle du trenge hjelp til å komme over kneika – ja da er det fint å kunne spørre noen du stoler på om hjelp.
Utover det vil jeg anbefale deg å gripe nye sjanser med begge hender. Hvem vet? Kanskje lykkes du neste gang?

Å bli kjent med noen på innsiden

18 sep

DSC01111Han er rak i ryggen når han forteller sin historie fra podiet. Bare når han skal fortelle om pappa må han ta noen sekunders pause og la blikket hvile litt på et ubestemt sted på golvet. Enkelte tema blir aldri lett å snakke om. Som om når man forteller om de man måtte reise bort fra.
– Jeg vil ikke presenteres som en flyktning eller som en muslim, sier han med gjenopprettet fast stemme. Jeg er et menneske og jeg vil at du skal bli kjent med meg slik som jeg er på innsiden.

Jeg har kjent på min egen skyldfølelse før. Første gangen jeg opplevde det var under et opphold i Sierra Leone. Jeg sto ansikt til ansikt med mine afrikanske søstre. Du vet de som med stor sannsynlighet enten mister ett eller flere barn, eller dør selv under fødsel. Der og da ble det problematisk for meg å representere den verden jeg kom fra. Jeg rett ut skjemtes. Å komme fra et sted hvor vi klager når vi ikke får enerom på sykehus, ble latterlig sammenlignet med kampen om liv og død som disse menneskene står i.

Etter dette har jeg tenkt mye på hvem jeg vil være og hvilket ansvar vi i honningkrukka har ovenfor resten av verden. Hva kan vi bidra med? Og mer spesifikt – hva kan JEG bidra med? Ja jeg har tenkt andre tanker også. At flyktningene på en ubehagelig måte skal rokke ved min velferd. At jeg må gi fra meg noe. Ofre noe som jeg ikke er villig til å ofre. At de kommer for tett inn på meg med sine tradisjoner. At de snakker for høyt.

Men selv om jeg av og til tenker slik, er det trangen til å gjøre noe som tar størst plass. For faktisk er det slik at det å vise hjertevarme, respekt og forståelse er noe av det fineste et menneske kan gjøre. Det koster ikke noe og vi kan alle sammen gjøre det. Det er verdier av ypperste sort.
Er det noe disse flyktningene representerer er det troen på de gode verdiene. De utsetter seg selv og sin familie for dødsfeller fordi de har et håp. Et håp om å leve i fred og frihet. Et sted hvor de kan leve, jobbe, være trygge og leve ut sine drømmer. De kjemper for sine barn som drømmer om å bli fotballstjerner og popstjerner. Ikke ulikt våre barn. Så er vi da også mer like enn ulike.

Om noen år vil den store flyktningkatastrofen bli omtalt i historiebøkene. Våre barn og barnebarn vil spørre oss hva vi gjorde når de kom til Norge. Så hva jeg gjør her og nå, vil være med på å vise mine etterkommere hvem jeg er. Den muligheten har jeg lyst til å benytte meg av.

Så når mine barnebarn om noen år spør meg hva jeg gjorde, har jeg planer om å svare følgende:
Jeg åpnet hjertet mitt for flyktningene som kom hit. Jeg møtte de med nysgjerrighet og åpenhet. Jeg smilte, var vennlig og hjalp dem med det de hadde behov for hjelp til. Jeg ga bort klær og annet nødvendig utstyr.
At jeg lærte dem å kjenne som gode mennesker. At de ble mine venner.

Siden vil jeg også fortelle dem at gleden var på min side. For det å hjelpe gjør noe med oss. Og kanskje har vi godt av det. Gi litt slipp på vår egen luksustilværelse og la det ukjente få slippe til. Det kan jo tross alt være vi som er på flukt neste gang!

Vi skal alle forlate denne jorda med ett ettermæle.
Hvordan ønsker du at ditt skal være?