Standhaftige verdier

5 jun

Da jeg var yngre var det lite eller ingen snakk om personlige verdier. Om noen hadde spurt meg hva mine verdier var, ville nok det mest nærliggende svaret vært «Hæ?». I dag er det annerledes. Det snakkes mye mer om verdier enn tidligere. Og kanskje må det være slik når vi lever i mulighetens tid. Vi har så mange øverste hyller å velge fra, at det er et «must» å vite hva man vil for å sikre at vi bruker tiden på det som er viktig. Samtidig har det også blitt mer fokus på at vi er vår egen lykkes smed. Det kan til tider være vanskelig å leve med. Spesielt dersom alle andre tilsynelatende lykkes med sine liv…

Verdiene våre sammenlignes ofte med et frukttre. Verdiene er røttene som holder oss godt forankret i jorda og gjør at vi står støtt i vind og vær. Styrken i verdiene, og hvordan de prioriteres og stelles, bestemmer hvor stort treet blir og hvor mye frukt som kan høstes hvert år. Jeg synes det er en grei sammenligning!

Min respekt for verdier har vært sterkt økende de siste årene. Gjennom min interesse for coaching og selvutvikling er det lett å oppdage viktigheten av personlige verdier. Mennesker som ønsker å endre på noe får ikke ordentlig tak i dette før verdiene spiller på lag. Først da kommer motivasjonen inn som en viktig samarbeidspartner.

Men det som likevel har gjort mest inntrykk på meg den siste tiden, er oppdagelsen av standhaftigheten av verdier. Dette har blitt meg bevisst gjennom samtaler med min gamle og demente far. Hans markante verdier som hjem og familie, natur og friluftsliv, skaper fremdeles en reaksjon i et par gamle øynene når de omtales. Og det til tross, for at han ikke lenger kan gjøre rede for hvor «hjem» – eller alt mulig annet for den saks skyld – er.
Ved å snakke om disse kommer det plutselig tilbake en gnist som ellers for det meste er fraværende. Det er akkurat som om det slås på en magisk bryter som setter sansene i beredskap. Det er fascinerende – og det har lært meg mye om hvor sterkt disse verdiene styrer livene våre. Ja selv etter at vi har mistet mye annet, kanskje til og med det aller meste.

Pappas demens har lært meg mye om meg selv. Om min egen medmenneskelighet, kommunikasjon og raushet. Og den har lært meg mye om verdien av verdier. For uansett hvor mye han har mistet av seg selv, kan jeg enda skimte verdiene hans. For det er når vi snakker om disse at jeg får øye på ham igjen.

Verdier altså. Det er betydningsfulle saker.
Tar du dine verdier på alvor?

Jakten på seg selv

22 mar

find yourselfVisste du at ordene ”find myself” søkes på over fem millioner ganger pr måned på Google? At en horde på størrelse med Norges befolkning hver eneste måned er på online søk etter seg selv? Det er litt rart. Skulle det ikke være naturlig å kjenne seg selv best?

Kanskje er det ikke så enkelt. Det finnes sikkert flere grunner til å sette sitt eget bekjentskap på hold. At vi lever i mulighetenes tid gjør det ikke enklere. Vi bombarderes konstant av gullkantede muligheter fra morgen til kveld. Da er det lett å hoppe på toget som går. Om det går i riktig retning? Spiller ingen rolle. Been there. Done that. Checked!

Informasjonen om andres suksess er også tettere på. Den blir en slags utfordrende målestokk for hva lille jeg kan få til. For det er vi god på – å sammenligne oss selv med andre. Oftest med negativt resultat dessverre. Den lammende følelsen av å ha tapt før du har begynt. Man kan jo miste seg selv av mindre 🙂

Mulighetenes tid stiller økte krav til de som ønsker å finne seg selv!
Å lytte til seg selv er en bra start. Sørge for at egne tanker og forventninger skilles fra alle andres. For å finne seg selv har noe med å disponere tiden sin riktig i forhold til egne verdier. Jeg tenker at det dreier seg mye om hvordan vi ønsker å føle oss på innsiden.
Kanskje er det rett og slett er dags å skrive en NOT TO DO-liste? Med mange muligheter følger nødvendigheten av å velge bort. Prioritere NOE. Å ta seg tid til å finne den lidenskapen som gjør at du er villig til å strekke deg lenger enn langt, og som du ikke kan leve foruten. Den greia som løfter deg ut av tid og rom, og som kommuniserer direkte med hjertet ditt. En lykkeboble som utelukkende gir deg påfyll. Finner du den har du kommet mye nærmere deg selv.
Å stole på seg selv er en bra fortsettelse.

«Hvem er jeg» – spørsmålet er ikke statisk. Du endrer deg underveis i livet. På den måten blir det å fortsette å holde kontakten med seg selv viktig. Å finne seg selv er en måte å leve på – ikke et endepunkt.
Å lete etter seg selv er i bunn og grunn et sunnhetstegn. Jeg tolker det som et ønske om å bli en enda bedre utgave av seg selv. Da får det får det være greit nok å søke litt rundt på Google underveis …