Supervitaminer, 13,9 grader og livets bukkesprang

5 mar

temperaturDersom jeg hadde vært vitenskapsmann hadde jeg lagt alle ressurser i å finne opp et nytt supervitamin. Dette vitaminet skulle inneha superkrefter i forhold til å gi oss innsikt, kunnskap og styrke til å leve vårt liv på øverste hylle. Det skulle gi oss selvtillit og en helt naturlig stå på-vilje til kommende utfordringer av alle slag. De eneste bivirkningene skulle være positive tilleggseffekter. Som f. eks av vi fikk latterkrampe minst en gang daglig. Hvor digg hadde ikke det vært?

I påvente av et gjennombrudd prøver jeg å finne en erstatning som har noen av de samme effektene. Ting som gir meg en opptur i hverdagen. Mye av det er kjente fakta. Som å spise riktig, trene, sove tilstrekkelig, være takknemlig og ha en positiv holdning. Greit det, men er det ikke noe mer?

Ettersom jeg er i forskermodus er det greit å støtte seg på allerede publisert materiale. I boka «The Happiness Advantage» sies det at 20 minutter i friskluft ikke bare påvirker humøret vårt positivt, det gir oss også bedre tankeevne og forbedrer hukommelsen. En god grunn til å ta lunsjpausen ute der altså…

En studie av det mer morsomme slaget viser at lykkefølelsen er på maks ved en utetemperatur på 13.9 grader Celcius. Andre variable slik som fuktighet, solskinn og vind spiller ingen rolle. Den så jeg ikke komme! Kanskje den trønderske sommeren ikke er så dum likevel?

Tilbake til supervitaminet. Jeg er jordnær nok til å innse at kvikkfiksløsninger sjelden eller aldri er svaret. For livet kommer i stadige bukkesprang. Jeg har funnet mye av innholdet i min multi-lykkevitamin allerede. I tillegg til de mer grunnleggende ingrediensene nevnt ovenfor, består den av en god miks av naturopplevelser, tid nok med familie og venner, medmenneskelighet, omtanke, skriving, balanse og engasjement.

Når det er sagt er det fremdeles noe av innholdet jeg ikke kjenner til. Jeg jobber nemlig til enhver tid med å lære å leve livet. Jeg får stadig ny informasjon om hva som trengs i hvilke doseringer. Alt etter hvilken vei livet svinger, må jeg justere litt. For hvert år som går blir jeg litt flinkere til det. Akkurat det fryder jeg meg over!

Nå kan jeg i tillegg vente på våren. Før vi vet ordet av det har temperaturen steget til 13,9 grader.
Jeg gleder meg til å kjenne på effekten av det!

 

Så langt men ikke lenger…

5 nov

DSC01114Jeg gruer meg alltid til brevet kommer. Hver gang opplever jeg at en liten bit av hjertet mitt dør. Som en sakte bevegelse inn i utmattelse og skuffelse. ”Vi har vurdert manuset med interesse, men er dessverre kommet til at vi ikke finner å kunne påta oss en utgivelse i bokform.”

Tiden mellom innsendelse av manus og at jeg får svar, er alltid den beste. Da lever jeg i håpet. På gode dager tenker jeg at endelig – denne gangen får jeg det til. Nå er det min tur! På tunge dager venter jeg bare på avslaget. Vet at det kommer og innstiller meg på det. Som om jeg beskytter den følelsen som jeg vet ledsager disse brevene.

Brevet som lå i postkassa denne dagen skapte de samme følelsene. For å utsette den kjente skuffelsen la jeg brevet fra meg og konsentrerte meg om andre ting en stund. Jeg hadde behov for å være i ”håpe-boblen” litt lenger. Nyte av gode tanker før avslag noen og tretti var et faktum.  Likevel ligger alltid nysgjerrigheten der. Tenk om? Tenk hvis? Jeg åpner brevet. Det er mer tekst denne gangen enn det jeg er vant med. Sikkert fordi denne boken har vært med i en barnebokkonkurranse – tenker jeg. Selvsnakket er allerede i gang. ”Har du gjort deg klar til å kjenne på enda et avslag?” Jeg leser hastig med følelsesfilteret koblet på. ”Du leverte en flott fortelling, men den rakk dessverre ikke til topps i konkurransen.”

Akkurat. Et nytt avslag føyer seg inn i rekken. Jeg legger brevet bort og orker ikke lese videre. Hva nå – tenker jeg. Hva skal jeg gjøre nå?
Senere på kvelden finner jeg brevet. Strukturdronning som jeg er skal det settes i perm sammen med de andre avslagene. Jeg leser videre. Blikket mitt fanges av en setning litt lenger ned på siden. ”Manuset ditt holder imidlertid en slik kvalitet at det så absolutt bør komme mellom stive permer”.

Jeg legger brevet ned i ren vantro mens pulsen øker. Hva står det egentlig? Leste jeg feil? Blikket mitt søker den magiske setningen enda en gang. ”Manuset ditt holder imidlertid en slik kvalitet at det så absolutt bør komme mellom stive permer”. HÆ? Kvalitet? Stive permer?? Som i en bok liksom?
Jeg viser det til mannen min for å få bekreftelse på at han ser det samme som meg. Sånn funker det når avslagene har satt sitt preg på selvtilliten.

Jeg kjenner at jeg på sekunder løftes opp mot skyer jeg har drømt om, men ikke har kjent så nære før. Skal jeg endelig oppnå selveste drømmen? Den drømmen?

Dialogen med forlaget kommer raskt i gang og jeg er på toppen av verden. Men allerede tidlig i kommunikasjonen får jeg en magefølelse som sier at dette ikke er det jeg har drømt om. Forlaget vil blant annet ha boken i en spesiell størrelse og utforming, og sender meg en prøve. Jeg synes den ser billig ut.
Magefølelsen lar seg ikke rokke og etter mye fram og tilbake takker jeg nei til tilbudet. Så langt men ikke lenger…

Jeg gjør det med stolthet fordi jeg kjenner at denne oppmerksomheten har gitt meg en motivasjon til å fortsette. Noen har lest det og synes at det er bra! Når det gjelder den store drømmen, kan man ikke gå på akkord med seg selv. Magefølelsen har talt. Slike drømmer fortjener mer! Eller hva synes du?