Make myself great again

12 feb

GandhiEn viss president, med holdninger og forslag til løsninger vi bare kan gråte av, kan gjøre hver og en av oss redd for hva fremtiden bringer. For meg er det fremdeles ufattelig at han i utgangspunktet kom i en slik posisjon. Så vil tiden vise hva dette betyr for meg og mitt liv. For mens «the Donald» tilsynelatende jobber for å gjøre Amerika «great again», er mitt forslag at vi tar det ned på individnivå. At vi lar hver og en av oss være presidenter i egne liv. Make myself great again liksom.

Kanskje påvirker han meg mer enn det jeg hadde regnet med. Jeg kjenner nemlig på en sterk motivasjon til å ta tak selv. Å være en person som utgjør en forskjell. For når han ikke står fram som et godt forbilde, får jeg gjøre det selv – tenker jeg. Man trenger ikke å være president for å ha en positiv effekt på andre heldigvis. Det er en god trøst i en tid hvor verdens hengsler knirker høyere enn jeg setter pris på.

Som relativt beskjeden har jeg vanskelig å se for meg at jeg kan bli en ny Mor Teresa. Et godt medmenneske sånn mer i det hverdagslige får holde. Vi kan alle starte med de som står oss nærmest – venner, kollegaer, familie. Og kanskje er det viktig å minne seg selv på at det ikke er antallet mennesker du påvirker som er det avgjørende? Nei – det er faktisk det at du bryr deg om noen. For nettopp disse kan det bety mye mer enn du tror. En dose hjertevarme kan nemlig gjøre stort utslag. Ingen handlinger er for små i denne settingen. Selv ikke om man tenker i verdensmålestokk.
Hvor mye kraft ligger det ikke i tanken på at alle kan gjøre litt?

Her er 5 ting du kan gjøre for å bidra til en bedre verden:

  1. Se og anerkjenn noen som trenger det. Møt nye mennesker med nysgjerrighet!
  2. Hev stemmen din innenfor et område som trenger fokus
  3. Med deg som frivillig for en god sak!
  4. Ha gode holdninger som påvirker de andre rundt deg på en positiv måte
  5. Bruk tid på det som er viktig for deg. Lev etter dine verdier!

Blir du med?

Fra ribbefett til kokt ris med popcorn

17 jan

OLYMPUS DIGITAL CAMERAIkke før den siste konfektbiten er svelget og ribbefettet har satt seg på hoftekammen, så står jeg på reisefot til Afrika. Nærmere bestemt Sierra Leone. Kontrasten fra juleglitter og fråtsing kunne ikke ha vært større. Vi snakker tross alt om å reise fra verdens rikeste land til ett av verdens fattigste land.

Sakte men sikkert går det opp for meg at jeg snart skal av gårde. Tilbake til sykehuset langt inne i jungelen, menneskene, luktene og opplevelsene.  Til måltider som blant annet består av ris med popcorn. Sprøyter er satt i massevis. Jeg føler meg så fullproppet av vaksiner at jeg må være teflonbelagt innvendig. Kjenner meg nærmest udødelig 🙂

Om jeg gleder meg? Jo. Men jeg gruer meg også. Jeg gruer meg til de sterke inntrykkene. Til å oppleve at barn dør av malaria og at unge kvinner dør i barnefødsel. Til å se forholdene på en sengepost der rottene spiser opp journalene. Redd for at verden skal bli for sterk og at det ikke finnes en fjernkontroll som kan slå av inntrykkene. Redd for min egen samvittighet. At det blir vanskelig å forsvare den verden jeg representerer og det livet jeg lever.  Redd for verdens brutale virkelighet. Redd for å ikke være sterk nok.

Å si at jeg er utenfor komfortsonen blir nesten for snevert i denne settingen. Jeg føler at jeg er på andre siden av gjerdet langt bortenfor der komfortsonen slutter – for å si det sånn. Men det er goder med det også. Når jeg kommer hjem rir jeg på en bølge av takknemlighet. Takknemlighet for at jeg bor der jeg bor. Takknemlighet for at barna mine er friske. Takknemlighet for at jeg får lov til å bidra. Takknemlighet for at jeg er en del av dette prosjektet.

Så hva er motivasjonen? Jeg har vært så heldig å få sitte på første rad i vår egen humanitære organisasjon CapaCare. Der har jeg god utsikt til at det nytter å hjelpe. Det gir meg den utrolig gode følelsen av at jeg kan være med på å  utgjøre en forskjell for noen som virkelig trenger det. Akkurat som jeg drømte om da jeg var barn.
Rett og slett bidra til at verden blir et litt bedre sted. Og ha et perspektiv som går langt utenfor meg og mitt.