Vil jeg gjennomføre det? Del 2 – Slik gikk det.

17 jun

I forrige blogginnlegg fortalte jeg om målet jeg hadde satt meg.
Nå har sannhetens time kommet … Ble det gjennomført?
OH YES BABY – JEG ER I MÅL! Bring the champagne!!
I 50 dager på rad har jeg hatt en fysisk aktivitet med varighet på minimum 40 minutter. Som oftest ble det lenger …
I strekning har jeg gått fra Trondheim til nord i Lillehammer-traktene. Det vil si en gjennomsnittslengde på
over 6 km hver dag.

 

Jeg innrømmer at jeg tenkte en del på hva dere ville tenke om dette målet. At det var lavt og puslete? At det ikke var bra nok liksom? Men så kjente jeg på min egen kjepphest vedrørende det å sette seg mål. Målet må være mitt! Det må motivere meg. Derfor ble mitt mål et 50 dagers prosjekt med gåturer.

Før oppstart tenkte jeg at det tyngste ville bli å komme i gang. Slik ble det ikke. Den første måneden gikk overraskende lett. Selv på dager som var fullbooket av både jobb og andre aktiviteter. Dagene mellom 35 og 50 ble derimot mer utfordrende. Rett og slett fordi «vondtene» begynte å melde seg i forskjellige deler av kroppen. For meg er det selvmotsigende å planlegge neste aktivitet når det verker både her og der, men det ble altså en nødvendighet.
Alt i alt har det vært en morsom øvelse. Og det er ganske rart å tenke på hvor greit det har gått å mobilisere krefter til dette, jamfør hvor mye energi jeg bruker på å overtale meg til tre dager med ukentlig aktivitet ellers i året …
Det sier noe om viktigheten som sitter i de to P’ene: Planlegging og Prioritering.

Hva kom ut av det?
Jeg tror det er riktig å si at jeg føler meg sterkere i kroppen enn før.
Det er nesten så jeg tør påstå at rompa har heist seg litt opp … Se bilder under … Nei da. Det var en spøk 🙂
Altså jeg tror ikke at dette er målbart, men så lenge jeg føler det slik så spiller det vel ingen rolle?
Motbakkene går unektelig lettere enn før, og en runde på 10 km virker liksom kortere …
Humøret har vært upåklagelig underveis. Det har selvsagt vært påvirket av det fantastiske godværet vi har hatt de siste ukene!
Perfekt bakteppe for en utfordring av dette slaget. For noen dager det har vært!
Jeg har fått med meg både turmarsjer og motbakkeløp. Og jeg innrømmer glatt at det er stas å få diplom!
Sist, men ikke minst, kjenner jeg på godfølelsen over å ha gjennomført. Stått løpet ut. Det er den beste følelsen!

Hva har jeg lært?
Som allerede nevnt har jeg kjent på effekten av å prioritere noe. Hva det går an å få til når det legges til rette for det.
Jeg har stort sett hatt en god dialog med meg selv underveis, dog med noen sure kommentarer på de dagene da «vondtene» har vært hjertelig tilstede. Min erfaring har vært at jo lenger den indre dialogene har vart i tid, jo sterkere har den blitt. Av den grunn bestemte jeg meg for å avslutte den (les: ikke lytte til den samtalen som foregikk i hodet) de dagene den ikke tilførte noe positivt. Rett og slett stenge den av og «bare» gjennomføre dagens økt. Det fungerte faktisk utrolig bra! Og på de dagene hvor det lå en større hindring i å gå ut, synes jeg også at det ble lettere dersom jeg på forhånd hadde bestemt hvilken løype jeg skulle gå. Jo færre valg jeg måtte foreta på mer krevende dager, jo lettere ble det å faktisk utføre.

Å ha en 50 dagers fokusperiode har vært utrolig artig. Jeg ser ikke bort fra at jeg setter et nytt mål for en ny periode. Mens jeg funderer på hva det skal være, kommer jeg til å fortsette med gåturen mine. Dog blir det nok mer på «normalt» nivå. Nå skal hofte og knær få hvile et par dager. Men allerede om tre dager er det ny turmarsj. Det gledes!

Jeg må si at jeg er utrolig glad for alle dere som har fortalt meg at mitt prosjekt har vært inspirerende for egen innsats.
Det gleder meg mer enn dere aner! Tusen, tusen takk for alle heiarop underveis.

Og du? Vil du ha noe gjort? Sett fokus på det i 50 dager og se hva som skjer.
Skulle ikke forundre meg om det blir full fyr  🙂

 

Påskeutfordring!

6 apr

Easter2017Gleder du deg til påske? Jeg kan nesten ikke vente. Helt siden jeg var barn har denne høytiden vært spesiell. Jeg tror rett og slett at kombinasjonen påskeegg, vårfølelse, turopplevelser og krim passer særdeles godt for meg!

Som tidligere år er det helt suverent å ha litt påskepussel mellom slagene.
Her er noen tips til hva du kan gjøre:

1. Arranger en «eggjakt». Pakk inn små påskeegg til barna eller barnebarna, naboer eller venner – og la de gå på skattejakt. Lag gjerne et tilhørende skattekart. Dette passer glimrende som utendørs aktivitet, for eksempel i fjæra på en godværsdag. Er været dårlig kan det gjøres innomhus. Her gjelder det å være kreativ!

2. Kjøp blomsterløk og/eller frø. Finn fram krukker og kar, og sett disse i vindusposten eller på et annet egnet sted. Bli vitne til at det spirer og gror rundt deg. Det finnes ikke en mer vårlig aktivitet enn dette. Min favoritt!

3. Lag et alternativt påskeegg til noen som fortjener det. Påskeegg er slett ikke forbeholdt godteri. Det går an å være kreativ! Legg i en frøpose, et dikt du liker godt, en ansiktsmaske eller en ny neglelakk. Super gave for en som trenger å få en liten oppmuntring!

4. For de aller fleste av oss betyr påske en eller annen form for fysisk aktivitet. Det å gå langs elvebredden midt i byen kan også gjøre susen. Det er en fin sjanse til å invitere noen med deg! Og en god anledning til å ta en kaffekopp og en ekstra prat etterpå.
(I Trondheim sentrum har vi fått en merket turløype som heter «Midtbyrunden». En sjarmøretappe på 6,7 km 🙂 Helt genialt!)

5. Finn fram de gamle bordspillene. Ludo, Monopol og Yatzy. La barna få ta del i vår barndoms spill. Husker du Kinasjakk? Det var min favoritt… Det er gøy og mye mer sosialt enn å sitte å glo på skjerm – i allefall som en avveksling.

6. Planlegging. Bruk påska til å legge skumle planer for resten av våren og sommeren. Hva ønsker du å fokusere på? Hva vil du strekke deg etter? Hva vil du oppnå?

7. Gi noen favorittboken din. Del en god leseopplevelse med andre!

8. Utfordre deg selv: prøv å la hele påsken passere uten at du klager unødvendig en eneste gang… 🙂

Utover dette er påsken for meg først og fremst familietid. Med to tenåringsbarn kan det være en utfordring. Uansett er vi flinke til å samles rundt matbordet. Og med en mann som digger matlaging, er jeg utrolig heldig som alltid kan sette meg rett til bords og nyte de lekreste retter. Det setter jeg stor pris på! Og – jeg er ganske sikker på at det blir servert lammelår i år også…

Jeg ønsker deg en god påske!

Blodtrykk, bekymring og høy fallhøyde

22 jan

broken-heartSå langt har 2017 vært sterkt oppskrytt. Mens fjoråret var et år der det meste var «på g», føler jeg at dette året har tatt meg ut i åpen jolle på opprørsk hav. Sykdom i nær familie setter meg delvis ut av drift. Og jeg, som liker å tro at jeg er i mental likevekt, finner tidvis ikke tak i meg selv. Bare en annen som ikke klarer av noe mer enn å ta ett steg om gangen.

På innsiden råder en konkurranse. Blodtrykk og bekymring har blitt bestevenner, og driver en intens konkurranse om hvem som kan komme høyest. Slik blir det når livet kommer imellom. Men jeg skal ikke klage. Jeg puster. Det får holde akkurat nå. Og jeg vet at det blir en løsning. Det ser jeg fram imot.

Jeg liker og tro at det kan komme noe godt ut av enhver situasjon. Også de som ikke står på ønskelisten. Og i slike deler av livet tror jeg på viktigheten av å ha noe å glede seg til. Det trenger ikke å være de store tingene som ferie eller dyre hotellopphold. Nei – jeg tenker mer på å kunne ha noen hverdagsglimt som kan gi en etterlengtet glede i hjertet. Heldigvis finnes de i rikt monn. Det gjelder bare å legge merke til dem – og ta seg tid til å verdsette dem tross alt.

Når jeg står i krevende situasjoner får jeg ofte en lengsel mot noe. I dette tilfellet er «noe» en aktivitet som fyller meg med ro. I det siste året har det vært ensbetydende med å være ut i naturen med fotoapparatet i den ene hånden. Jeg er i høyeste grad ufaglært fotograf, men liker å prøve og fange vakre motiv. Noen ganger får jeg det til, mange ganger blir det ikke som forventet. Det har ingenting å si. Det ligger en slags spenning det også. I jakten på det optimale motiv er jeg i min egen flytsone. Det er et godt sted å være. Spesielt på de dagene da livet ikke leker.

Apropos det å bekymre seg, har jeg latt meg inspirere av en av Norges beste og morsomste forelesere, Ingvard Wilhelmsen. Han har lært meg at vi skal leve med størst mulig fallhøyde. Hvor genialt er ikke det?
Hvor ofte har jeg ikke skrudd ned forventningene til saker og ting i tilfelle det ikke blir som forventet? Ikke glede meg forgjeves liksom… Det har vært en slags godtroende strategi for å redusere en eventuell skuffelse.

Fra nå av skal jeg bli flinkere til å gå høyt ut og forbli der. Glede meg hemningsløst til det jeg kan glede meg til. Så får heller fallet bli hardere dersom noe skulle skje eller ting ikke går som planlagt.
For det meste har det jo tross alt en tendens til å gå bra. Selv for den seilasen er jeg ute på nå.