Hvor mye skal vi bry oss?

4 nov

Etter noen jobbdager i Oslo er det lett å legge merke til det økende antallet mennesker som ønsker min oppmerksomhet (les: mine penger). Fra hotellvinduet, med utsikt mot Jernbanetorget, ser jeg en dresskledd kar. Han vifter med et knallrødt plysjhjerte. Noe forteller meg at han er ute i kjærlighetenes ærend. Med væremåte og høy musikk skiller han seg ut av mengden. Han samler inn penger til sin kreftsyke kone. Jeg kjenner at jeg blir skeptisk. Så tar jeg meg i å tenke at han lurer meg på ett eller annet vis.
Jeg har nemlig blitt lurt minst en gang før …

På ferietur i Nice opplevde vi en tigger som nærmest hadde demontert beina og dandert protesene utover på gata. Et makabert syn. Men det som gjorde utslaget i forhold til min giverglede var en plakat som fortalte at dette var hans bursdag. Jeg syntes der og da at det var skrekkelig at han skulle tilbringe selveste bursdagen på et fortau på denne måten. Nå viste det seg i ettertid at han hadde bursdag hver dag hele den påfølgende uka …
Det får så være. Uansett er jeg sikker på at pengene kom godt med. De var ham vel unt.

Jeg gir sjelden til tiggere. Det er egentlig ikke noe gjennomtenkt prinsipp, jeg føler bare at jeg ikke helt vet hvem eller hva jeg gir penger til. Og jeg tenker at det ikke løser problemet. Men jeg er flink til å gi en hånd til mennesker som av en eller annen grunn trenger det sånn i hverdagen. Og jeg er raus med både smil og høflighet. Det er da noe?

Tilbake til karen med kreftsyk kone. Ved å studere ham litt over tid er det tydelig å se at menneskene som passerer er alt annet enn interessert. Det blir nesten en studie i det å overse. Med unntak av en ung jente. Hun går bort og går inn i en lengre dialog med mannen. Jeg kan se at de peker på deler av kroppen som om hun får en lengre forklaring på hvor kreften sitter. Jenta gir ikke penger, men avslutter samtalen med å holde ut begge armene og invitere til en skikkelig bamseklem. Jeg beundrer henne for dette.

På samme måte blir jeg glad for å se moren som sammen med to små barn overleverer en isboks med hjemmelagede vafler til en overlykkelig, litt sliten eldre herre midt på Karl Johan.  Skinnende barneøyne møtes av det bredeste tannløse smilet jeg har sett på lenge. En annerledes gest som rører meg.

Jeg er ikke i tvil om at de som tigger har strevsomme og krevende hverdager. Det finnes mange skjebner som har fortjent et mye mer verdig liv.
Jeg har bestemt meg for å gjøre mer som jenta som lyttet og ga klem i stedet for penger, eller moren som hadde med en boks med mat. Jeg ser på det som små bidrag av vennlighet og respekt. Det heier jeg på!
For noen vil det sikkert være en dårlig erstatning for penger. Men for mange vil jeg tro at en dose med medmenneskelighet rett og slett vil gjøre svært godt. Jeg kan ikke forstå noe annet. Vi er vel ikke så forskjellige egentlig?

Hva tenker du?

Jag vil ha barn som en gång kan berätta…

20 nov

Det er stor stas å by på en ny gjesteblogger. «Fjellcoachen» alias Hedvig Rognerud er en populær blogger som produserer innlegg i et imponerende tempo! Hun skriver godt og hjertevarmt om livet i sin allmennelighet – og om arbeidsliv og coaching. Dette sier hun om seg selv: «Overskriften for alt jeg holder på med er lokalsamfunnsutvikling.  Jeg trives i alle situasjoner der jeg får være med og bidra til vekst og utvikling for enkeltpersoner, grupper og virksomheter, både i og utenfor regionen vår.»

Takk for alt du bidrar med Hedvig –  og takk for at du vil skrive i min blogg!

 

Jag vil ha barn som en gång kan berätta…

…vad som står skrivit på sydfranska dass, sang Bjørn Afzelius. Som ung student nikket jeg bifallende til teksten, og tenkte at en slik mor vil jeg bli. ”När jeg ser dom jag kysste i skolan gå med kruspermanent och med hatt, og när jag hør’ vad dom lær’ sina ungar, blir en gammal rebell lite matt” sang han videre, og jeg var fortsatt helt med.  25 år senere har jeg slike barn, de har allerede tilbrakt skoleår på New Zealand og frivillige arbeidsmåneder i India, og nå er yngstejenta godt i gang med forberedelsene for å avslutte bachelorgraden sin i menneskerettigheter på et universitet i Sør-Afrika, og har som en del av forberedelsene opprettet bloggen Afrikari.

Bak alle disse aktivitetene ligger et ønske om å gjøre en forskjell, å forstå mer av verden og å være til nytte på sin måte. Verden anno 2012 er også slik laget at ungdom lettere kommer seg ut enn da jeg var på samme alder. Finansieringsordningene er bedre, tilbudene er flere, utenlandsopphold er allment akseptert som viktige dannelsesreiser, og web’en gjør det lettere både å følge med på alt som skjer ute i verden, og også holde kontakt med familie og venner underveis. Avstandene er rett og slett mindre.

Men medaljen har også en bakside, eller i hvert fall en side å være oppmerksom på. Må vi forflytte oss til andre siden av kloden for å gjøre en forskjell? Er det slik at det bare er de store reisene som gjelder?  Jeg får lyst til å stille disse spørsmålene av flere grunner.  De prosessene jeg har fulgt med egne barn, har gjort meg oppmerksom på hvor mye slike reiser koster ungdom i form av uro, oppbrudd, mot til å ta avskjed, angst for ikke å være kul nok hvis du velger de trygge alternativene hjemme, og ikke minst nye tilpasningsutfordringer ved hjemkomsten. Det andre er at vi fort kan glemme at livet er en dannelsesreise uansett hvor vi befinner oss, at vi hver dag har mulighet til å gjøre en forskjell, det er vårt eget valg.

Vi kan velge om vi vil smile vennlig til den som står foran oss i køen på Kiwi, og vi kan velge om vi vil hjelpe naboen med småting i hverdagen. Noen tar ut engasjementet sitt i dugnadsarbeid, eller som aktivt medlem i Amnesty, andre ved å avlaste innad i familien, eller støtte en venn som har det vanskelig. Vi gjør en forskjell ved å lytte, vise interesse og bry oss, uansett hvor i verden vi er. Verdifullt er det uansett, for de som får gleden av akkurat ditt engasjement. Samtidig, hvis du ønsker å bruke kreftene dine i andre kulturer, under andre forhold og i forhold til mennesker med andre rammevilkår enn du har vokst opp med, er det også verdifullt, og dannelsesreisen får et annet innhold. Viktigst er det at du alltid har mulighet til å gjøre en forskjell, hver dag, akkurat der du er, det er din egen dannelsesreise, og den er bra nok!