Vil jeg gjennomføre det?

27 mai

Jeg har satt meg et mål. I femti dager på rad skal jeg være fysisk aktiv (les: gå) i minst 40 minutter. Ikke all verden tenker du kanskje? Jo det er det faktisk – for en som kjører bil til jobb og har mer enn nok med å motivere seg for tre fysiske utskeielser i uka.
Pr i dag har jeg kommet til dag 30 og jeg er i støtet om jeg skal si det selv. Mentalt sett tenker jeg at jeg er laaaaangt over halvveis og snart ferdig. Det gjelder å ha en god og oppmuntrende dialog med seg selv!

Beina klager en gang i blant – spesielt på de dagene det blir atskillig mer enn 40 minutter, noe som hender oftere enn jeg hadde trodd i utgangspunktet.
Så langt kan jeg påberope meg ett stykk gedigent gnagsår og en litt hoven ankel. Heldigvis ikke livstruende noen av delene. Løsningsorientert som jeg er har jeg nå knyttet bekjentskap med gnagsårsokker. Hvor genialt er ikke det?

Å ha et slikt fokus er egentlig ganske deilig. Alt annet må vike. I alle fall til dagens gåtur er over. Planlegging har vært, og er, viktig. Spesielt på dager hvor det egentlig ikke er rom for aktivitet. Da gjelder det å være kreativ. Som å kjøre bilen på service og gå fra verksted til jobb. På jobbreise til Bergen – ta med joggesko og gå turen opp på Fløyen etter siste møte. Sistnevnte i fantastisk godvær (Kjære Bergensere. For en enestående vakker by dere har!).
Jeg har ikke vært vant til å tenke slik. Det krever en innsats, men er veldig overkommelig og betydelig lettere enn jeg trodde. Er det ikke ofte slik?

Jaggu har jeg fått med meg et motbakkeløp også. Skjønt løp og løp. «Motbakkegå» er vel mer passende. Uansett er det fysisk aktivitet av beste slag. Og det er jo ikke noe minus at jeg stort sett har hatt sola midt i fjeset hver eneste dag siden jeg startet.
Til uka er det årets første turmarsj. Det gledes!

Jeg ser også at «strukturfriken» i meg kommer til sin rett i dette. Det er femti påfølgende kryss som skal markeres i kalenderen – uten unntak. Det hadde vært veldig irriterende med huller i den rekkefølgen. Nesten ikke til å holde ut … Det finnes sikkert en diagnose for slikt, men trøsten er at jeg kan le av det. Virkelig. Og jeg kan faktisk bruke det som en slags drivkraft! Det blir nesten som å vise fingeren til seg selv …

Hva er egentlig motivasjonen min? Det er flere grunner til å iverksette dette. Jeg ønsker å se om jeg er disiplinert nok til å gjennomføre det. I tillegg ønsker jeg å vite hva det gjør (om noe) med meg. Vil jeg merke en positiv effekt? Og hvordan vil jeg merke det? Hvilken indre dialog har jeg underveis? Hva blir de største hindringene? Jeg er rett og slett nysgjerrig på det. Veien til målet er like viktig som det å oppnå det!

Mine gåturer varierer mellom by, land og skog. Som alltid er det ikke mer alvorlig enn at det er tid til stoppe opp å nyte både natur og vakker fuglesang underveis. Å ta bilder er et «must»! Under kan du se noe av det jeg har opplevd så langt. Norge om våren altså! Finnes det noe bedre?

Hva kunne du tenkt deg å fokusere på i 50 dager?
Hva er din største motivasjon for å gjøre det?

 

Spørsmålspotens?

14 jan

SpørsmålspotensDen gamle damen som går foran meg på gaten, setter den tunge handleposen rett ned på det skitne og våte fortauet. En kartong med egg truer med å falle ut som resultat av ublide møtet med asfalten.

Som person er jeg innadvendt. Som trønder er jeg treg. Ikke det beste utgangspunktet for å rekke fram en hjelpende hånd…
”Kan jeg hjelpe deg med noe?” spør jeg etter noe som jeg opplever som en relativt lang indre dialog. Jeg har det jo tross alt travelt må vite.
Damen skvetter litt og ser på meg med skarpt blikk. Jeg er ganske sikker på at hun strammet grepet om håndveska også.
”Det ble litt tungt å bære” sier hun og smiler oppgitt. ”Skal du langt?” spør jeg. Damen løsner grepet om håndveska og puster dypt. Snart rusler vi sammen over gaten. Jeg bærer en velfylt pose og lurer på om eggene fremdeles er intakte. Lett og ubesværet forteller hun meg om barnebarnet som kommer for å hente henne, og at hun skal opereres snart. Ett spørsmål, en vennlig handling og takknemlighet i lange baner. Enkel hverdagsmagi på en alt for varm januardag i 2014.

Denne gangen førte ett enkelt spørsmål til en god opplevelse. Andre ganger kan spørsmål få langt større og alvorlige ringvirkninger. Som når fiender møtes for å forhandle fram en løsning, eller når folk stiller spørsmålstegn vedrørende makt og styresett i eget land via sosiale medier.
Som coach jobber jeg aktivt med å finne de gode spørsmålene. Spørsmål som får mennesker til å reflektere, som utfordrer eller setter problemstillinger i et nytt lys. Spørsmål kan nemlig være slik. De leder mennesker inn i uante og uvante landskap. Forut for dette ligger ofte en nysgjerrighet og en vilje til å utforske det som kommer. På godt og vondt noen ganger.

Berta fra Bryne har bygd sin forretningsidé på nettopp – spørsmål. Med sin egen barndomsdrøm i fokus, har hun realisert tanken om å gjøre verden til et bedre sted. Konseptet er enkelt. En liten, snerten boks (FuelBox) med spørsmål innenfor samliv, klar til å legges på bordet i hjem der par trenger å bruke tid på hverandre. Smak litt på disse:
– Hva mener du man ikke bør utsette til i morgen?
(Kategori: Fremtid, fortid og nåtid)
– Er det våre likheter eller våre forskjeller som gjør at vi tiltrekkes hverandre? (Kategori: Kjærlighet og romantikk)
Et supert utgangspunkt for å skape en dialog mellom to personer som betyr noe for hverandre, og som har lyst å ta vare på og styrke det de har sammen. Men også for de som kanskje har mistet noe på veien og trenger å finne tilbake til hverandre. Koble seg på igjen. Genialt spør du meg! Men så kjenner jeg også Berta fra Bryne fra år tilbake. Hun er god på mange områder den dama. Heia Berta!

Spørsmål kan absolutt være med på å definere hvem vi er. Ved å stille spørsmål kan du for eksempel vise omverdenen og dine nærmeste at du faktisk bryr deg. Tenk bare om vi kunne startet hver dag med å spørre hverandre: ”Hva kan jeg gjøre for at din dag skal bli enda bedre?”
For en verden det hadde blitt!

Hvilket spørsmål er det viktigst for deg å stille i 2014?