Når målet står i veien for suksess

1 okt

I dag går de fleste av oss inn i livet med høye forventninger. Det skulle bare mangle!  Å ha en offensiv og framoverlent holdning gir flere muligheter til personlig vekst. Men hva hender når forventningene ikke lenger spiller på lag? Når høye mål rett og slett står i veien for at ting blir gjort? At det som skulle bli en suksess blir en fiasko? Hva da?
Ja da er det dags for å nulle ut. Ta lærdom, redefinere forventningene og krumme ryggen på nytt. Det er en øvelse flere burde prøve.

Det er med andre ord ikke noe galt i det å ha forventninger både til seg selv og andre. Men av og til har vi en tendens til å legge lista alt for høyt. Spesielt når det gjelder våre forventninger til egne suksesser. Vi vil så mye og det er så liten tid. Like greit å smelle til!

«Jeg skal trene fem ganger denne uka. Dessverre ble det «bare» tre.» Skjønner du? Å trene tre ganger pr uke er egentlig kjempebra for de alle fleste. Men er målet satt urealistisk høyt, får du plutselig en skuffelse og en nedtur med på kjøpet. Mange ganger leder dette til følelsen av å være sjakk matt i eget liv. Og følelsen av å ikke leve opp til sitt eget potensiale er en vond pille å svelge. Faktisk kan den gi stygge bivirkninger. Sånn som nedsatt selvtillit, skuffelse og inaktivitet.

Resultatet blir ofte at man sitter på det berømte gjerdet og venter på den rette anledningen. Der har det en tendens til å skje lite. Noen ganger må man bare hoppe i det. Ett lite skritt på veien mot mål og drømmer er supert, så lenge man aldri gir opp. Så får det bare være at du ikke kan gjøre alt med sjumilsstøvler alltid.

Så benytt denne kvelden til å nulle ut det som hemmer deg fra å ta tak. Rejuster dine forventninger og sett i gang. Skap deg mål som motiverer deg og leder deg framover. Legg planer som gjør at du må strekke deg, men som likefullt er gjennomførbare og realistiske.

Kalenderen byr på mange muligheter til å starte på nytt. Du trenger ikke vente til den første dagen i januar.
Det finnes 364 andre dager å ta av, så bare velg deg en 🙂

Lykke til!

Blodtrykk, bekymring og høy fallhøyde

22 jan

broken-heartSå langt har 2017 vært sterkt oppskrytt. Mens fjoråret var et år der det meste var «på g», føler jeg at dette året har tatt meg ut i åpen jolle på opprørsk hav. Sykdom i nær familie setter meg delvis ut av drift. Og jeg, som liker å tro at jeg er i mental likevekt, finner tidvis ikke tak i meg selv. Bare en annen som ikke klarer av noe mer enn å ta ett steg om gangen.

På innsiden råder en konkurranse. Blodtrykk og bekymring har blitt bestevenner, og driver en intens konkurranse om hvem som kan komme høyest. Slik blir det når livet kommer imellom. Men jeg skal ikke klage. Jeg puster. Det får holde akkurat nå. Og jeg vet at det blir en løsning. Det ser jeg fram imot.

Jeg liker og tro at det kan komme noe godt ut av enhver situasjon. Også de som ikke står på ønskelisten. Og i slike deler av livet tror jeg på viktigheten av å ha noe å glede seg til. Det trenger ikke å være de store tingene som ferie eller dyre hotellopphold. Nei – jeg tenker mer på å kunne ha noen hverdagsglimt som kan gi en etterlengtet glede i hjertet. Heldigvis finnes de i rikt monn. Det gjelder bare å legge merke til dem – og ta seg tid til å verdsette dem tross alt.

Når jeg står i krevende situasjoner får jeg ofte en lengsel mot noe. I dette tilfellet er «noe» en aktivitet som fyller meg med ro. I det siste året har det vært ensbetydende med å være ut i naturen med fotoapparatet i den ene hånden. Jeg er i høyeste grad ufaglært fotograf, men liker å prøve og fange vakre motiv. Noen ganger får jeg det til, mange ganger blir det ikke som forventet. Det har ingenting å si. Det ligger en slags spenning det også. I jakten på det optimale motiv er jeg i min egen flytsone. Det er et godt sted å være. Spesielt på de dagene da livet ikke leker.

Apropos det å bekymre seg, har jeg latt meg inspirere av en av Norges beste og morsomste forelesere, Ingvard Wilhelmsen. Han har lært meg at vi skal leve med størst mulig fallhøyde. Hvor genialt er ikke det?
Hvor ofte har jeg ikke skrudd ned forventningene til saker og ting i tilfelle det ikke blir som forventet? Ikke glede meg forgjeves liksom… Det har vært en slags godtroende strategi for å redusere en eventuell skuffelse.

Fra nå av skal jeg bli flinkere til å gå høyt ut og forbli der. Glede meg hemningsløst til det jeg kan glede meg til. Så får heller fallet bli hardere dersom noe skulle skje eller ting ikke går som planlagt.
For det meste har det jo tross alt en tendens til å gå bra. Selv for den seilasen er jeg ute på nå.

 

 

Høst med nye utfordringer!

13 sep

DSC02323Det har vært en merkelig sommer på ett vis. Dette var året da sommer ble høst og høsten ble sommer. Med fjorårets supersommer frisk i minne, hadde mange av oss høye forventninger – meg selv inkludert. De ble ikke innfridd før sommeren så og si var over. De siste ukene har vært helt fantasiske og jeg kjenner at det gjør utrolig godt både for kropp og sjel.

Ser jeg forbi vær og vind, og det faktum at fleecejakka aldri var langt unna, har sommerferien vært fin. Tradisjonen tro har jeg vært klokkeløs og uten en lang to do-liste. Gjort ting når det falt meg inn og ikke etter et stramt tidsskjema. Det ble litt mer strikking enn jeg hadde planlagt, men det reflekterer også været til en viss grad… (Et utvalg bilder fra sommeren sees nedenfor)
Uansett – jeg stiller med fornyet energi og er klar for høsten!

Nå ser jeg fram mot en natur som ikler seg de vakre høstfargene. Gå tur i kald og klar luft mens fårikål-gryta putrer hjemme. Når jeg tenker meg om er høsten egentlig ganske OK. Og skulle høststormene sette inn for fullt – ja da er det bare å finne fram pleddet, tenne bøttevis med telys og kroe seg sammen med en god bok foran peisen mens veden knitrer. Det er heller ikke å forakte!

Som mange av dere vet drømmer jeg stadig om å skrive for en større forsamling. Nå har det åpnet seg en mulighet som gjør at det kiler litt ekstra i magen. I disse dager har jeg nemlig inngått et samarbeid med ett av de store ukebladene om å skrive for dem. Jeg kjenner at jeg gruegleder meg. Gleder meg fordi jeg når flere med budskap som jeg synes er viktig. Gruer meg fordi jeg er redd for at jeg ikke skriver godt nok …
Tradisjonell «kvinnetankegang» der altså 🙂

Jeg er spent og ydmyk for oppgaven og ser fram mot en knakende god høst med nye utfordringer.
Hva skal du gjøre i høst?