Vil jeg gjennomføre det? Del 2 – Slik gikk det.

17 jun

I forrige blogginnlegg fortalte jeg om målet jeg hadde satt meg.
Nå har sannhetens time kommet … Ble det gjennomført?
OH YES BABY – JEG ER I MÅL! Bring the champagne!!
I 50 dager på rad har jeg hatt en fysisk aktivitet med varighet på minimum 40 minutter. Som oftest ble det lenger …
I strekning har jeg gått fra Trondheim til nord i Lillehammer-traktene. Det vil si en gjennomsnittslengde på
over 6 km hver dag.

 

Jeg innrømmer at jeg tenkte en del på hva dere ville tenke om dette målet. At det var lavt og puslete? At det ikke var bra nok liksom? Men så kjente jeg på min egen kjepphest vedrørende det å sette seg mål. Målet må være mitt! Det må motivere meg. Derfor ble mitt mål et 50 dagers prosjekt med gåturer.

Før oppstart tenkte jeg at det tyngste ville bli å komme i gang. Slik ble det ikke. Den første måneden gikk overraskende lett. Selv på dager som var fullbooket av både jobb og andre aktiviteter. Dagene mellom 35 og 50 ble derimot mer utfordrende. Rett og slett fordi «vondtene» begynte å melde seg i forskjellige deler av kroppen. For meg er det selvmotsigende å planlegge neste aktivitet når det verker både her og der, men det ble altså en nødvendighet.
Alt i alt har det vært en morsom øvelse. Og det er ganske rart å tenke på hvor greit det har gått å mobilisere krefter til dette, jamfør hvor mye energi jeg bruker på å overtale meg til tre dager med ukentlig aktivitet ellers i året …
Det sier noe om viktigheten som sitter i de to P’ene: Planlegging og Prioritering.

Hva kom ut av det?
Jeg tror det er riktig å si at jeg føler meg sterkere i kroppen enn før.
Det er nesten så jeg tør påstå at rompa har heist seg litt opp … Se bilder under … Nei da. Det var en spøk 🙂
Altså jeg tror ikke at dette er målbart, men så lenge jeg føler det slik så spiller det vel ingen rolle?
Motbakkene går unektelig lettere enn før, og en runde på 10 km virker liksom kortere …
Humøret har vært upåklagelig underveis. Det har selvsagt vært påvirket av det fantastiske godværet vi har hatt de siste ukene!
Perfekt bakteppe for en utfordring av dette slaget. For noen dager det har vært!
Jeg har fått med meg både turmarsjer og motbakkeløp. Og jeg innrømmer glatt at det er stas å få diplom!
Sist, men ikke minst, kjenner jeg på godfølelsen over å ha gjennomført. Stått løpet ut. Det er den beste følelsen!

Hva har jeg lært?
Som allerede nevnt har jeg kjent på effekten av å prioritere noe. Hva det går an å få til når det legges til rette for det.
Jeg har stort sett hatt en god dialog med meg selv underveis, dog med noen sure kommentarer på de dagene da «vondtene» har vært hjertelig tilstede. Min erfaring har vært at jo lenger den indre dialogene har vart i tid, jo sterkere har den blitt. Av den grunn bestemte jeg meg for å avslutte den (les: ikke lytte til den samtalen som foregikk i hodet) de dagene den ikke tilførte noe positivt. Rett og slett stenge den av og «bare» gjennomføre dagens økt. Det fungerte faktisk utrolig bra! Og på de dagene hvor det lå en større hindring i å gå ut, synes jeg også at det ble lettere dersom jeg på forhånd hadde bestemt hvilken løype jeg skulle gå. Jo færre valg jeg måtte foreta på mer krevende dager, jo lettere ble det å faktisk utføre.

Å ha en 50 dagers fokusperiode har vært utrolig artig. Jeg ser ikke bort fra at jeg setter et nytt mål for en ny periode. Mens jeg funderer på hva det skal være, kommer jeg til å fortsette med gåturen mine. Dog blir det nok mer på «normalt» nivå. Nå skal hofte og knær få hvile et par dager. Men allerede om tre dager er det ny turmarsj. Det gledes!

Jeg må si at jeg er utrolig glad for alle dere som har fortalt meg at mitt prosjekt har vært inspirerende for egen innsats.
Det gleder meg mer enn dere aner! Tusen, tusen takk for alle heiarop underveis.

Og du? Vil du ha noe gjort? Sett fokus på det i 50 dager og se hva som skjer.
Skulle ikke forundre meg om det blir full fyr  🙂

 

Mitt hemmelige våpen mot stress

4 sep

plannerDet kjennes godt å bla opp i tidsplanleggeren igjen. Selv om dager uten faste gjøremål er gull verdt i sommervarmen, kjenner jeg også en dragning mot det faste og forutsigbare – enn så kjedelig det høres ut. Hverdagen trumfer nok ferie på lang sikt tross alt. Dessuten er det godt å kjenne på et overskudd som skal fordeles ut over en travel høst og vinter! Det gjelder å porsjonere det ut på de riktige tingene…
Ett av mine mest effektive våpen mot stress er god planlegging. Det krever imidlertid et godt forarbeide. Det å kjenne sine egne prioriteringer og hva man vil bruke tiden til, er en god start.

Finn det som funker for deg
Det finnes mange systemer for å holde rede på tiden og veien framover. Mange foretrekker å ha et kalendersystem på datamaskinen og/eller på mobiltelefonen. Jeg har et heftig forhold til penn og papir, og foretrekker derfor å gjøre det på gamlemåten. Til dette har jeg hjelp av en utmerket tidsplanlegger hvor jeg skriver ned gjøremål, avtaler og mål. Barnslig som jeg er fylles den opp med både farger, klistremerker og heiarop til meg selv. Litt enkel hverdagspepp der altså.

Lag ukentlige styremøter med deg selv
Hver helg har jeg styremøte med meg selv. Jeg går igjennom de kommende dagene slik at jeg vet hva jeg skal gjøre og når jeg skal gjøre det. Det er her det gjelder å være realistisk. Ikke overlesse uken med gjøremål slik at man blir hengene etter allerede fra starten av. Som mange andre er jeg en tidsoptimist. Jeg planlegger mye på kort tid. Det skal sies at jeg har blitt mye bedre, men i de mest utålmodige øyeblikk kan jeg likevel fleske til – og oppleve at det ender i fiasko. Det kommer sjelden noe godt ut av akkurat det.

Gjør det du har avtalt med deg selv
Det skrevne har større påvirkningskraft enn det du «bare» tenker. Jeg liker å se mine gjøremål skrevet svart på hvitt (eller rosa på hvitt…). At de dukker opp så snart jeg går inn i tidsplanleggeren, gir meg en god oversikt og følelsen av å være a jour. Ha kontroll om du vil. Dessuten er det en svært god følelse å krysse av for utført arbeid i etterkant!
Det er ofte tungt å stå i store måloppnåelser sånn over tid. Ved å bryte ned gjøremål til bitte små steg på uke- eller månedsbasis blir det mer spiselig. Det blir rett og slett noe mindre skremmende over det når store oppgaver deles opp i små deler.
Jeg har også lagt inn dager hvor jeg gjør ikkeno. Det er like viktig å huske på. Vi skal ikke gjøre om livet til en eneste lang to do-liste. Jeg er stor tilhenger av å gjøre spontane ting innimellom, dette til tross for at jeg er trønder og trenger å tenke meg om først…

Å ha oversikten gir gode bivirkninger
Jeg ønsker meg at du kan føle på gleden ved å ha oversikten over gjøremålene dine. Lage deg verktøy som hjelper deg framover dit du vil. At det «å gjøre» trumfer det «å utsette». At gode rutiner gir deg power nok til å skape gode hverdager – noen med blanke ark og rom for å gjøre det du har lyst til akkurat da og kose deg med det.
Tidsplanlegging hjelper meg til å holde fokus, hindrer meg i å glemme så alt for mye – og det gjør at jeg sover bedre. Det sistnevnte er en veldig fin bivirkning. Jeg kan med hånden på hjertet si at det å holde oversikten ved å planlegge, er mitt beste våpen mot stress og bekymringer. Jeg tror jammen at jeg blir mer mindful av det også.
Slå den!

De fryktinngytende 50!

14 sep

50årJeg står snart ved et gedigent veiskille aldersmessig. Denne høsten passeres nemlig de fryktinngytende 50. Jeg føler at jeg tar steget fra en viss ungdommelig standard til ”gæmlis”. Ja jeg vet. Alternativet er mye verre! Men det må da være en mellomting mellom det å fylle 50 og det å dø?

Her om dagen tok jeg meg selv i å lete etter en oppskrift på rullekake. Rullekake lissom? Ja nettopp. Det gikk opp for meg plutselig. Nå er det alderen som slår inn. Hvordan arter det seg egentlig? Vil jeg våkne en morgen og plutselig ha en stor trang til å sy korssting og snakke om sykdom i samtlige selskaper? Vil jeg begynne å stønne og uffe meg hver gang jeg reiser meg opp av en stol? Eller er det når jeg fyller 70?

Det er vel kanskje ikke så overraskende for dere som kjenner meg  at jeg har forberedt meg godt. Da mener jeg mentalt altså. Jeg har lenge snakket om oss i 50-årene, bare sånn for å kjenne på følelsen. I tillegg har jeg med store øyne lest artikler i ukeblader som forteller at ”50 er det nye 40” og kjent en viss gryende optimisme! Jeg har sett på bilder av Madonna, Courteney Coxx og Sandra Bullock som viser at de er mer sexy enn noensinne. Jo da – det går an tydeligvis (med litt hjelp av botox, men dog…) 🙂

Det dreier seg mye om kategorisering. Til nå har jeg vært i kategorien 30-49. Det er en fin gjeng å være sammen med. Nå må jeg snart krysse av for 50+. Det beste med det er gleden av å være yngst i gruppen. Det er da noe!

Når alt kommer til alt får jeg bare leve med det. For det er visst nok ingen mellomting mellom det å fylle 50 og dø. Det positive er at jeg enda ikke føler meg utlært på noe som helst område. Jeg synes stadig at nye prosjekter er spennende og at livet tross alt har en oppadgående kurve. Nysgjerrighet på livet er en god ting. Og fra vinteren av skal jeg se disse gjennom en 50-årings øyne (les: briller). Jeg tvinger meg selv til å tenke at dette blir spennende. Og så kan jeg skryte av å være moden og erfaren – og kjenne at andres meninger ikke lenger påvirker meg i så stor grad. Det er befriende 🙂

Uansett – heiarop mottas med takk…
(og for ordens skyld…det er enda noen uker igjen…)