Hvor mye skal vi bry oss?

4 nov

Etter noen jobbdager i Oslo er det lett å legge merke til det økende antallet mennesker som ønsker min oppmerksomhet (les: mine penger). Fra hotellvinduet, med utsikt mot Jernbanetorget, ser jeg en dresskledd kar. Han vifter med et knallrødt plysjhjerte. Noe forteller meg at han er ute i kjærlighetenes ærend. Med væremåte og høy musikk skiller han seg ut av mengden. Han samler inn penger til sin kreftsyke kone. Jeg kjenner at jeg blir skeptisk. Så tar jeg meg i å tenke at han lurer meg på ett eller annet vis.
Jeg har nemlig blitt lurt minst en gang før …

På ferietur i Nice opplevde vi en tigger som nærmest hadde demontert beina og dandert protesene utover på gata. Et makabert syn. Men det som gjorde utslaget i forhold til min giverglede var en plakat som fortalte at dette var hans bursdag. Jeg syntes der og da at det var skrekkelig at han skulle tilbringe selveste bursdagen på et fortau på denne måten. Nå viste det seg i ettertid at han hadde bursdag hver dag hele den påfølgende uka …
Det får så være. Uansett er jeg sikker på at pengene kom godt med. De var ham vel unt.

Jeg gir sjelden til tiggere. Det er egentlig ikke noe gjennomtenkt prinsipp, jeg føler bare at jeg ikke helt vet hvem eller hva jeg gir penger til. Og jeg tenker at det ikke løser problemet. Men jeg er flink til å gi en hånd til mennesker som av en eller annen grunn trenger det sånn i hverdagen. Og jeg er raus med både smil og høflighet. Det er da noe?

Tilbake til karen med kreftsyk kone. Ved å studere ham litt over tid er det tydelig å se at menneskene som passerer er alt annet enn interessert. Det blir nesten en studie i det å overse. Med unntak av en ung jente. Hun går bort og går inn i en lengre dialog med mannen. Jeg kan se at de peker på deler av kroppen som om hun får en lengre forklaring på hvor kreften sitter. Jenta gir ikke penger, men avslutter samtalen med å holde ut begge armene og invitere til en skikkelig bamseklem. Jeg beundrer henne for dette.

På samme måte blir jeg glad for å se moren som sammen med to små barn overleverer en isboks med hjemmelagede vafler til en overlykkelig, litt sliten eldre herre midt på Karl Johan.  Skinnende barneøyne møtes av det bredeste tannløse smilet jeg har sett på lenge. En annerledes gest som rører meg.

Jeg er ikke i tvil om at de som tigger har strevsomme og krevende hverdager. Det finnes mange skjebner som har fortjent et mye mer verdig liv.
Jeg har bestemt meg for å gjøre mer som jenta som lyttet og ga klem i stedet for penger, eller moren som hadde med en boks med mat. Jeg ser på det som små bidrag av vennlighet og respekt. Det heier jeg på!
For noen vil det sikkert være en dårlig erstatning for penger. Men for mange vil jeg tro at en dose med medmenneskelighet rett og slett vil gjøre svært godt. Jeg kan ikke forstå noe annet. Vi er vel ikke så forskjellige egentlig?

Hva tenker du?