De siste dagene

26 nov

Den siste tiden har vært spesiell. Hovedårsaken til det er at jeg har mistet min pappa. Han ble en gammel mann, med et godt og aktivt liv i bagasjen. De siste årene ble likevel krevende. Pappa glemte stadig mer, og vi måtte tre støttende til i så og si alle situasjoner. Etter en kort sykdomsperiode, sovnet han stille inn – som det heter…

Å miste noen som har hatt et langt og godt liv, er nok enklere enn sorgen som oppstår når yngre personer går bort. Likevel blir man aldri helt forberedt. Det spesielle i vårt tilfelle var at vi mistet pappa to ganger. Først til demens, deretter til døden. Jeg vet jammen ikke hva som var det verste.

Å sitte sammen med en døende er strengt tatt en øvelse for viderekommende.
Det må være en slags ekstremutgave av livets prøvelser. For min del opplevde jeg situasjonen som svært krevende, trist, ulidelig vond men samtidig vakker på sitt vis. Jeg kommer tilbake til det sistnevnte.

Så hva snakker man om på dødsleiet? For meg var svaret enkelt. Jeg ville uttrykke takknemlighet for at han var en svært god pappa. Han vil alltid representere det trygge fanget, den hjelpsomme hånden og det gode smilet. Jeg føler meg heldig som har vokst opp med en slik omsorg og godhet. Utover dette prøvde jeg å by på gode følelser tross omstendighetene. Jeg minnet pappa på rare, gode og artige opplevelser vi har hatt sammen. Og vi spilte Jussi Bjørling, pappas favoritt, på mobilen. Aldri har jeg hørt «O Helga Natt» mer mektig enn akkurat da…

Så hvordan kan jeg skrive at jeg oppfattet situasjonen som vakker? Blir ikke det litt feil i denne sammenhengen? For meg lå det vakre i det å ha en mulighet for å takke, samt være tilstede. Å ha mulighet til uttrykke viktige ord og få et svakt håndtrykk som respons. Ikke vet jeg om denne responsen var tilfeldig, men jeg velger å tro at han gledet seg over det jeg fortalte ham. At ordene var med på å gi ham styrke og ro inn i de siste timene. Jeg håper inderlig og av hele mitt hjerte at det var slik!

Julen i år blir spesiell. En stol vil stå tom. Likevel vil han være hjertelig til stede i det vi snakker om. Julen er en fin tid for å minnes de som har gått bort. Og det er en fin tid å ta godt vare på de rundt oss som fremdeles er hjertelig tilstede.
Kanskje vi skal satse på å gjøre akkurat denne julen mer medmenneskelig og omsorgsfull?

Hvem vil du sette ekstra pris på i år?