Vil jeg gjennomføre det?

27 mai

Jeg har satt meg et mål. I femti dager på rad skal jeg være fysisk aktiv (les: gå) i minst 40 minutter. Ikke all verden tenker du kanskje? Jo det er det faktisk – for en som kjører bil til jobb og har mer enn nok med å motivere seg for tre fysiske utskeielser i uka.
Pr i dag har jeg kommet til dag 30 og jeg er i støtet om jeg skal si det selv. Mentalt sett tenker jeg at jeg er laaaaangt over halvveis og snart ferdig. Det gjelder å ha en god og oppmuntrende dialog med seg selv!

Beina klager en gang i blant – spesielt på de dagene det blir atskillig mer enn 40 minutter, noe som hender oftere enn jeg hadde trodd i utgangspunktet.
Så langt kan jeg påberope meg ett stykk gedigent gnagsår og en litt hoven ankel. Heldigvis ikke livstruende noen av delene. Løsningsorientert som jeg er har jeg nå knyttet bekjentskap med gnagsårsokker. Hvor genialt er ikke det?

Å ha et slikt fokus er egentlig ganske deilig. Alt annet må vike. I alle fall til dagens gåtur er over. Planlegging har vært, og er, viktig. Spesielt på dager hvor det egentlig ikke er rom for aktivitet. Da gjelder det å være kreativ. Som å kjøre bilen på service og gå fra verksted til jobb. På jobbreise til Bergen – ta med joggesko og gå turen opp på Fløyen etter siste møte. Sistnevnte i fantastisk godvær (Kjære Bergensere. For en enestående vakker by dere har!).
Jeg har ikke vært vant til å tenke slik. Det krever en innsats, men er veldig overkommelig og betydelig lettere enn jeg trodde. Er det ikke ofte slik?

Jaggu har jeg fått med meg et motbakkeløp også. Skjønt løp og løp. «Motbakkegå» er vel mer passende. Uansett er det fysisk aktivitet av beste slag. Og det er jo ikke noe minus at jeg stort sett har hatt sola midt i fjeset hver eneste dag siden jeg startet.
Til uka er det årets første turmarsj. Det gledes!

Jeg ser også at «strukturfriken» i meg kommer til sin rett i dette. Det er femti påfølgende kryss som skal markeres i kalenderen – uten unntak. Det hadde vært veldig irriterende med huller i den rekkefølgen. Nesten ikke til å holde ut … Det finnes sikkert en diagnose for slikt, men trøsten er at jeg kan le av det. Virkelig. Og jeg kan faktisk bruke det som en slags drivkraft! Det blir nesten som å vise fingeren til seg selv …

Hva er egentlig motivasjonen min? Det er flere grunner til å iverksette dette. Jeg ønsker å se om jeg er disiplinert nok til å gjennomføre det. I tillegg ønsker jeg å vite hva det gjør (om noe) med meg. Vil jeg merke en positiv effekt? Og hvordan vil jeg merke det? Hvilken indre dialog har jeg underveis? Hva blir de største hindringene? Jeg er rett og slett nysgjerrig på det. Veien til målet er like viktig som det å oppnå det!

Mine gåturer varierer mellom by, land og skog. Som alltid er det ikke mer alvorlig enn at det er tid til stoppe opp å nyte både natur og vakker fuglesang underveis. Å ta bilder er et «must»! Under kan du se noe av det jeg har opplevd så langt. Norge om våren altså! Finnes det noe bedre?

Hva kunne du tenkt deg å fokusere på i 50 dager?
Hva er din største motivasjon for å gjøre det?

 

Donere trusa?

10 mai

Red-Heart«Vil du donere en truse til Kenya?»
Ordene faller hastig over disken i butikken Nille tidlig en lørdags formiddag i mai. Jeg fomler etter lommeboka i en litt for romslig dameveske. Spørsmålet kommer så brått på at jeg føler at den spørrende tausheten som oppstår mellom meg og den blide ekspeditøren, varer litt for lenge til at den kan betegnes som normal.

Årsaken til denne kunstpausen er at min indre dialog går på høygir for å si det mildt. Kanskje mest fordi jeg i den første brøkdelen av et hundredels sekund lurer på om det er min truse hun mener skal doneres 🙂 Akkurat der og da blir jeg rett og slett litt skyldig fordi jeg ikke har på den fineste trusa – dersom det er snakk om å gi bort mener jeg … Et flaut tankescenario utspiller seg for mitt indre. Deretter går tankene raskt over til Kenya og tanken på en eventuell trusekrise der. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet over at jeg ikke har tenkt på det før? Jeg har vært i Afrika to ganger og jobbet under svært fattige kår, men aldri blitt konfrontert med en eventuell truseproblematikk? Burde jeg ha tenkt på det?

Alt dette skjer i det lille sekundet der tausheten råder. Damen bak disken ser smilende på meg og peker en slank og velpleid finger mot et stativ med truser av typen «høy i livet» (les: kjerring) . Åh – jeg skjønner tenker jeg omsider – kjapt på ekte trøndersk vis. Det er slik det skal foregå. Jeg kjøper truse, pengene går til Kenya. Jeg trekker en lettelsens sukk. Jeg får beholde trusen min en stund til.

Engasjement har i grunnen mange ansikter. Det synes jeg er flott! Jeg kan fremdeles la meg inspirere av Sven Mollekleivs ord: » Det er det samme hva du engasjerer deg for, bare du engasjerer deg». For engasjement dreier seg om de store følelsene, hjertevarme og ha evne til å se lenger enn sin egen nesetipp. Å jobbe med noe som er mye større enn seg selv.
Så er det opp til hver enkelt å finne det som tenner gnister i eget hjerte. Om det innebærer å selge truser til inntekt for en god sak er det helt OK. Så lenge det er seriøst og kommer noen som trenger det til gode,  gir jeg tommelen opp.
Det viktigste er tross alt at vi bryr oss.