Før uhellet inntreffer

11 feb

Vi har vel alle lest om mannen som var nær ved å dø i en stygg bilulykke, og så helt annerledes på livet etterpå? Eller den unge damen som ble alvorlig syk og plutselig innså hva hun var i ferd med å miste?
Felles for slike historier er ofte en endring til en større takknemlighet og ydmykhet overfor det livet man faktisk har. Hvorfor er det slik at vi mennesker må ha ene foten langt inn i det hinsidige før vi vet å verdsette hva vi allerede har? Er vi for god til å ta ting for gitt? Dessverre tror jeg at svaret er ja.

Livstruende hendelser har en tendens til å snu opp ned på livets store prioriteringsliste. Det som tidligere var superviktig, må ofte vike for de nære og kjære ting. Som familie og venner, hverdagens fortreffelighet og de meningsfulle samtalene.

Hva om vi er gærne nok til å være proaktiv på dette området? Rett og slett riste litt i oss selv og dvele ved det vi faktisk har i livet – før uhellet eventuelt inntreffer?  Det trenger ikke å bety en kjempestor innsats egentlig. Det dreier seg om å skape en bevissthet rundt det du allerede har, samt våge å innse hvor utrolig heldig du sannsynligvis er. Så kan du endre litt på måten du tenker og snakker på. Tenke på hva du velger å kommunisere.

Først kan du finne stille stunder hvor du tenker over hva det er som betyr mest for deg. Siden kan du øve deg på å si det høyt til deg selv før du utrykker det til de som betyr mest for deg. Jeg lover deg at du fort kan bli hekta.
Å vise takknemlighet er nemlig en svært positiv og sjarmerende øvelse. Å lytte til mennesker som faktisk lovpriser det de har, skaper gode følelser også hos dem som mottar budskapet.

Dessuten er det en fordel å være tilstede her og nå. Alt for mange utsetter å unne seg lykke til sommerkroppen er på plass eller de har kjøpt seg nytt hus… Et godt tips er å ta utgangspunkt i det du allerede har. Jeg tør vedde på at det er ikke lite! Har du noen gang tenkt over hvor mange det er som egentlig kan tenke seg å bytte plass med deg?

Jeg stemmer for å gå «all in» på dette feltet. Innse at vi stort sett har det utmerket, vi som bor her i honningkrukka. Utfordringer og prøvelser vil alltid komme og gå. Det er det som kalles livet. Men stort sett finnes det alltid noe i dagen som det er verdt å sette pris på. Det gjelder bare å legge merke til det!

Hva er det du har som andre vil misunne deg? Jeg er sikker på at det er mye!
Er du flink til å sette pris på det? Jeg håper det!
 

Gammel vane er mulig å vende…

24 jun

habitsI utgangspunktet liker jeg endring. Det er bare det at hjernen min motsetter seg det i mange tilfeller. Det å skulle aktivere hjernen til ”action mode” koster av og til mer energi enn det jeg føler at jeg har tilgjengelig der og da. ”Replay”-knappen derimot  – den kan aktiveres med minst mulig anstrengelse. Grønt lys. On. No stress joggedress.

Hjernen min er lat og trives best med opptråkkede stier. De samme tingene om og om igjen uten en nevneverdig innsats. Noen vaner er helt uten mål og mening. Som for eksempel at jeg har sukker i cappuccinoen når den er søt nok uten. Som at jeg tar heis, til og med når jeg skal ned i etasjene. Som at jeg ser reprise på TV-program som jeg har sett to ganger allerede.

Enkelte ganger tar jeg en oppsummering av eget velbefinnende. Som coach er dette viktig for meg. Sørge for at jeg gjør det samme som jeg oppfordrer andre til å gjøre: prioritere, ta ansvar og gjøre de nødvendige aksjoner innen riktig tid. ”Walk the talk” med andre ord.

I lys av dette har jeg utført mitt eget eksperiment. En 30-dagers utfordring der både små og store endringer har stått i fokus. Ganske så interessant og lærerikt egentlig. Det må minst 3 uker til for at vaner skal endres sies det – derfor var altså ikke 30 dager helt tilfeldig. I forkant har jeg planlagt nøye. Og viktigst av alt – funnet grunnen til at det skal gjøres. Et hvorfor som driver det hele fram og som rettferdiggjør det faktum at aksjonsknappen faktisk krever mer innsats.

I slike situasjoner er det et godt tips å bygge på egne styrker. Jeg er god på struktur. Ergo laget jeg en strukturell tilnærming til min egen endring. For meg er dette en betryggende ramme og noe det er enklere for meg å forholde meg til når det først skal trøkkes til.
Det høres kanskje kjedelig ut? Spiller ingen rolle – det funker for meg!
Jeg løste det slik at jeg satte opp noen ”regler” for hva endringen skulle innebære. Dette skal jeg slutte med. Dette skal jeg fortsette med. Dette skal jeg starte med! Tre enkle setninger som gjør susen.

Nå er de 30 dagene over og jeg har (forhåpentligvis) skapt nye vaner. I kjølvannet av mine egne små endringer kommer resultatene. I tillegg til det, en stolthet og glede over å lykkes, selv med de små ting. Det er bare å venne seg til det :-).

Hvilke uvaner vil du slutte med?