Vil jeg gjennomføre det?

27 mai

Jeg har satt meg et mål. I femti dager på rad skal jeg være fysisk aktiv (les: gå) i minst 40 minutter. Ikke all verden tenker du kanskje? Jo det er det faktisk – for en som kjører bil til jobb og har mer enn nok med å motivere seg for tre fysiske utskeielser i uka.
Pr i dag har jeg kommet til dag 30 og jeg er i støtet om jeg skal si det selv. Mentalt sett tenker jeg at jeg er laaaaangt over halvveis og snart ferdig. Det gjelder å ha en god og oppmuntrende dialog med seg selv!

Beina klager en gang i blant – spesielt på de dagene det blir atskillig mer enn 40 minutter, noe som hender oftere enn jeg hadde trodd i utgangspunktet.
Så langt kan jeg påberope meg ett stykk gedigent gnagsår og en litt hoven ankel. Heldigvis ikke livstruende noen av delene. Løsningsorientert som jeg er har jeg nå knyttet bekjentskap med gnagsårsokker. Hvor genialt er ikke det?

Å ha et slikt fokus er egentlig ganske deilig. Alt annet må vike. I alle fall til dagens gåtur er over. Planlegging har vært, og er, viktig. Spesielt på dager hvor det egentlig ikke er rom for aktivitet. Da gjelder det å være kreativ. Som å kjøre bilen på service og gå fra verksted til jobb. På jobbreise til Bergen – ta med joggesko og gå turen opp på Fløyen etter siste møte. Sistnevnte i fantastisk godvær (Kjære Bergensere. For en enestående vakker by dere har!).
Jeg har ikke vært vant til å tenke slik. Det krever en innsats, men er veldig overkommelig og betydelig lettere enn jeg trodde. Er det ikke ofte slik?

Jaggu har jeg fått med meg et motbakkeløp også. Skjønt løp og løp. «Motbakkegå» er vel mer passende. Uansett er det fysisk aktivitet av beste slag. Og det er jo ikke noe minus at jeg stort sett har hatt sola midt i fjeset hver eneste dag siden jeg startet.
Til uka er det årets første turmarsj. Det gledes!

Jeg ser også at «strukturfriken» i meg kommer til sin rett i dette. Det er femti påfølgende kryss som skal markeres i kalenderen – uten unntak. Det hadde vært veldig irriterende med huller i den rekkefølgen. Nesten ikke til å holde ut … Det finnes sikkert en diagnose for slikt, men trøsten er at jeg kan le av det. Virkelig. Og jeg kan faktisk bruke det som en slags drivkraft! Det blir nesten som å vise fingeren til seg selv …

Hva er egentlig motivasjonen min? Det er flere grunner til å iverksette dette. Jeg ønsker å se om jeg er disiplinert nok til å gjennomføre det. I tillegg ønsker jeg å vite hva det gjør (om noe) med meg. Vil jeg merke en positiv effekt? Og hvordan vil jeg merke det? Hvilken indre dialog har jeg underveis? Hva blir de største hindringene? Jeg er rett og slett nysgjerrig på det. Veien til målet er like viktig som det å oppnå det!

Mine gåturer varierer mellom by, land og skog. Som alltid er det ikke mer alvorlig enn at det er tid til stoppe opp å nyte både natur og vakker fuglesang underveis. Å ta bilder er et «must»! Under kan du se noe av det jeg har opplevd så langt. Norge om våren altså! Finnes det noe bedre?

Hva kunne du tenkt deg å fokusere på i 50 dager?
Hva er din største motivasjon for å gjøre det?

 

Standhaftige verdier

5 jun

Da jeg var yngre var det lite eller ingen snakk om personlige verdier. Om noen hadde spurt meg hva mine verdier var, ville nok det mest nærliggende svaret vært «Hæ?». I dag er det annerledes. Det snakkes mye mer om verdier enn tidligere. Og kanskje må det være slik når vi lever i mulighetens tid. Vi har så mange øverste hyller å velge fra, at det er et «must» å vite hva man vil for å sikre at vi bruker tiden på det som er viktig. Samtidig har det også blitt mer fokus på at vi er vår egen lykkes smed. Det kan til tider være vanskelig å leve med. Spesielt dersom alle andre tilsynelatende lykkes med sine liv…

Verdiene våre sammenlignes ofte med et frukttre. Verdiene er røttene som holder oss godt forankret i jorda og gjør at vi står støtt i vind og vær. Styrken i verdiene, og hvordan de prioriteres og stelles, bestemmer hvor stort treet blir og hvor mye frukt som kan høstes hvert år. Jeg synes det er en grei sammenligning!

Min respekt for verdier har vært sterkt økende de siste årene. Gjennom min interesse for coaching og selvutvikling er det lett å oppdage viktigheten av personlige verdier. Mennesker som ønsker å endre på noe får ikke ordentlig tak i dette før verdiene spiller på lag. Først da kommer motivasjonen inn som en viktig samarbeidspartner.

Men det som likevel har gjort mest inntrykk på meg den siste tiden, er oppdagelsen av standhaftigheten av verdier. Dette har blitt meg bevisst gjennom samtaler med min gamle og demente far. Hans markante verdier som hjem og familie, natur og friluftsliv, skaper fremdeles en reaksjon i et par gamle øynene når de omtales. Og det til tross, for at han ikke lenger kan gjøre rede for hvor «hjem» – eller alt mulig annet for den saks skyld – er.
Ved å snakke om disse kommer det plutselig tilbake en gnist som ellers for det meste er fraværende. Det er akkurat som om det slås på en magisk bryter som setter sansene i beredskap. Det er fascinerende – og det har lært meg mye om hvor sterkt disse verdiene styrer livene våre. Ja selv etter at vi har mistet mye annet, kanskje til og med det aller meste.

Pappas demens har lært meg mye om meg selv. Om min egen medmenneskelighet, kommunikasjon og raushet. Og den har lært meg mye om verdien av verdier. For uansett hvor mye han har mistet av seg selv, kan jeg enda skimte verdiene hans. For det er når vi snakker om disse at jeg får øye på ham igjen.

Verdier altså. Det er betydningsfulle saker.
Tar du dine verdier på alvor?