Nytt perspektiv!

3 jan

Det er utrolig hva som skjer når man endrer litt på perspektivet. For min del syntes jeg at det kommersielle kjøret var i ferd med å ta gleden og hensikten fra jula. Så er det ikke alltid så lett å hoppe av sånn uten videre…
Etter et par opphold i det fattigste Afrika, nærmere bestemt Sierra Leone, ble den blinkende jula totalt smakløs. For min del måtte jeg finne tilbake til min barndoms jul. Gjøre noe som trigget godfølelsen. Noe som fôret hjertet med gode vibber. Noe som varmet. Noe som var og er større enn selveste julestjerna…

Det skjer noe når perspektivet endres. Fra å se på jula som noe dyrt og heseblesende, gledet jeg mye mer til jula ifjor. Jeg vasket ikke fra tak til gulv, men det ble rent nok. Vi kjøper ikke så mange unødvendige gaver lenger, men gir ting som trengs. Jeg lager mye mer selv enn det jeg kjøper av julepynt. Det trenger ikke å bety at det blir så pent, men jeg koser meg dønn i prosessen. Det står i sterk kontrast til julejaget som alt for mange snakker om.

Det går an å endre perspektiv på så mangt. I stedet for å se på umuligheter, kan det lønne seg å fokusere på muligheter. I stedet for å fokusere på det jeg ikke har, er jeg takknemlig for det jeg faktisk har. I stedet for å klage på den lille tiden man har til rådighet, er det klokt å gå nærmere inn på hva man egentlig bruker tiden på.
I møte med mennesker kan man velge å være avvisende og likegyldig, eller nysgjerrig og vennlig. I utfordrende situasjoner kan man «backe ut», eller velge å gjøre så godt man kan, og se hva man får til tross alt. Det krever mer energi og mot, men gir ofte gode, kanskje til og med uventede, resultater.

Med mitt nye perspektiv på julen har jeg vært opptatt av å gjøre desember til en måned med vennlige handlinger. Det ga både juleglede og en stor grad av meningsfullhet for meg. Tenk om vi kunne fortsette med dette inn i det nye året og sørge for at 2018 blir det gode og hjertevarme året?
Det hadde vært storartet.

Jeg ønsker dere alle et riktig GODT NYTT ÅR!
Måtte det nye året bli fredelig og godt for oss alle – med eller uten nye perspektiver.

Father, help us

10 aug

IMG_1913Supersommeren har gjenspeilet seg i rikt monn på Facebook. Det har ikke vært mangel på magiske bilder og lykke-ytringer. Duggfriske glass med godsaker i, og en uendelig strøm av strandkanter og blinkende vann. Jo da – jeg har bidratt selv også. Får vi ukevis med sol blir vi ekstatiske. Så enkelt er det.

I denne livs-bejaende tiden har det fra tid til annen kommet en annen type oppdateringer på Facebook. Disse har fortalt om svært mørke skyer. Ikke den typen som skaper lyn og torden. Nei – denne gangen snakker vi sykdom og død. Opp mot 90 % dødelighet eller Ebola som det også heter. I disse tilfellene blir oppdateringene av en annen sort. Enkle, men sterke og tankevekkende – ”Father, help us”.

Gjennom arbeidet med CapaCare har jeg fått mange venner i Sierra Leone. Mennesker som er gode forbilder, hardt arbeidende og som ofrer mye for landet og folket sitt. Flere av disse er helter allerede og redder liv i stort monn. Hverdagen deres er ikke en dans på roser i utgangspunktet. At helsevesenet i Sierra Leone er langt fra slik vi kjenner det her i Norge, blir nesten for vagt å si. Nå har elendigheten blitt enda verre. Et mangelfullt helsevesen har fått en utfordring de umulig kan løse. Mange liv går tapt hver eneste dag. Som om ikke utgangspunktet var ille nok. Et hardt prøvet folk skal testes til det maksimale og mer enn det. Utfallet kan ikke bli noe annet enn nedslående.

For mange blir en sterk gudstro en viktig støttespiller i en slik tid. Det gjenspeiles også i Facebook-statusene. Men innimellom kommer oppdateringer som er kliss lik våre. Som bilder av glade barn og selfies med kule solbriller. En fin påminnelse om at vi alle er ganske like.

For oss som bor her i honningkrukka er det fint å nyte en fantastisk sommer før mørket og høststormene setter inn. Vi trenger det! Samtidig er det viktig å rette blikket mot andre steder i verden og kjenne takknemlighet for det vi har.
Joseph sier det bedre i sin Facebook-status:
“Good morning friends, another day is another reason to say THANK YOU JESUS, many had plans for this day, but never made it. So if you are the lucky one, just take a moment of your busy schedule and say THANK YOU”

Jeg kjenner på det hver dag. Jeg er “the lucky one”.
Takk!

 

(Statusene er gjengitt med tillatelse)

 

 

 

Fra ribbefett til kokt ris med popcorn

17 jan

OLYMPUS DIGITAL CAMERAIkke før den siste konfektbiten er svelget og ribbefettet har satt seg på hoftekammen, så står jeg på reisefot til Afrika. Nærmere bestemt Sierra Leone. Kontrasten fra juleglitter og fråtsing kunne ikke ha vært større. Vi snakker tross alt om å reise fra verdens rikeste land til ett av verdens fattigste land.

Sakte men sikkert går det opp for meg at jeg snart skal av gårde. Tilbake til sykehuset langt inne i jungelen, menneskene, luktene og opplevelsene.  Til måltider som blant annet består av ris med popcorn. Sprøyter er satt i massevis. Jeg føler meg så fullproppet av vaksiner at jeg må være teflonbelagt innvendig. Kjenner meg nærmest udødelig 🙂

Om jeg gleder meg? Jo. Men jeg gruer meg også. Jeg gruer meg til de sterke inntrykkene. Til å oppleve at barn dør av malaria og at unge kvinner dør i barnefødsel. Til å se forholdene på en sengepost der rottene spiser opp journalene. Redd for at verden skal bli for sterk og at det ikke finnes en fjernkontroll som kan slå av inntrykkene. Redd for min egen samvittighet. At det blir vanskelig å forsvare den verden jeg representerer og det livet jeg lever.  Redd for verdens brutale virkelighet. Redd for å ikke være sterk nok.

Å si at jeg er utenfor komfortsonen blir nesten for snevert i denne settingen. Jeg føler at jeg er på andre siden av gjerdet langt bortenfor der komfortsonen slutter – for å si det sånn. Men det er goder med det også. Når jeg kommer hjem rir jeg på en bølge av takknemlighet. Takknemlighet for at jeg bor der jeg bor. Takknemlighet for at barna mine er friske. Takknemlighet for at jeg får lov til å bidra. Takknemlighet for at jeg er en del av dette prosjektet.

Så hva er motivasjonen? Jeg har vært så heldig å få sitte på første rad i vår egen humanitære organisasjon CapaCare. Der har jeg god utsikt til at det nytter å hjelpe. Det gir meg den utrolig gode følelsen av at jeg kan være med på å  utgjøre en forskjell for noen som virkelig trenger det. Akkurat som jeg drømte om da jeg var barn.
Rett og slett bidra til at verden blir et litt bedre sted. Og ha et perspektiv som går langt utenfor meg og mitt.

To my heroes

8 jan
Amara Conteh

Amara Conteh

Emmanuel Tommy

Emmanuel Tommy

For those of you that have read my blog earlier, you know that I have a big heart for CapaCare and our project in Sierra Leone.

CapaCare is a humanitarian organisation based at St. Olavs Hospital, Trondheim University Hospital. Our main task is to educate Clinical Health Officers/Medical doctors in basic life saving surgical procedures. The reason for doing so is that Sierra Leone only have 10 surgeons. At this point I should mention that close to 6 million people live in this beautiful country.
This means that lives are lost every day due to lack of medical and surgical expertise. CapaCare wants to improve this situation by offering 2 years of surgical training to students with a warm heart for their own country.

CapaCare started the Surgical Training Program two years ago. And now the two first candidates are ready to finish their final exams: Emmanuel Lordbrahams Tommy and Amara Conteh. Two young men who have saved many lives already and want to make a difference for the people of Sierra Leone. Hard working men with strong visions. My heroes!

So this time I write in English to honour our great candidates. We are so happy to have had you in our program and so very proud of the surgical skills that you have accomplished.
I wish you the best of luck at your final exams and in your work to save lives of people in Sierra Leone!

 

Girlpower i Sierra Leone!

8 nov

Dagen etter at denne bloggen ble opprettet, reiste jeg på min livs reise til Afrika og Sierra Leone. Jeg fikk mulighet til å bo ute i jungelen og møte mennesker med sterke historier. Reisen ga meg et tøft innblikk i hva fattigdom fører med seg. Gjennom arbeidet med CapaCare  (humanitær organisasjon med utspring fra St. Olavs Hospital), har jeg muligheten til å jobbe tett på et fantastisk folk med store ambisjoner på vegne av landet sitt. Jeg er evig takknemlig!

Opplevelsene fra dette oppholdet er skildret i rikt monn her på bloggen i tidligere innlegg. Utvilsomt har arbeidet med CapaCare beriket livet mitt. Her får jeg lov til å utfordre meg selv på et område jeg drømte om som liten. Tenk å få lov til å bidra til de som trenger det mest! Og samtidig sitte så nært prosjektet at jeg har muligheten til å se den positive utviklingen med egne øyne. For resultatene lar slett ikke vente på seg!

Vårt prosjekt i Sierra Leone dreier seg om å utdanne flere kirurgiske hender. I og med at legemangelen er så stor, gir vi tilbud til Clinical Health Officers (CHOs, tilsvarende sykepleier) en omfattende opplæring over en to års periode slik at de kan gjøre de vanligste livreddende operasjonene. I et land hvor det er stor manko på kirurger, blir vårt bidrag svært viktig. Vi vet allerede at flere liv er spart. Hva kan vel være bedre å jobbe med enn det?

Pr i dag er 11 studenter i gang med kirurgiopplæring i CapaCare sin regi. Siden starten i januar 2011 har de tilsammen deltatt på over 3500 operasjoner. De to første er snart ferdig utdannet. Emmanuel og Amarah  er begge dyktige og stolte  representanter for vårt prosjekt! Til nå har det utelukkende vært menn, men nå har jentene meldt sin interesse for utdanningen. To flotte kandidater starter fra nyåret. Det synes jeg er flott! Ekte girlpower langt ute i jungelen. Stas!
Jeg gleder meg til å møte dem og høre deres historier.