Før uhellet inntreffer

11 feb

Vi har vel alle lest om mannen som var nær ved å dø i en stygg bilulykke, og så helt annerledes på livet etterpå? Eller den unge damen som ble alvorlig syk og plutselig innså hva hun var i ferd med å miste?
Felles for slike historier er ofte en endring til en større takknemlighet og ydmykhet overfor det livet man faktisk har. Hvorfor er det slik at vi mennesker må ha ene foten langt inn i det hinsidige før vi vet å verdsette hva vi allerede har? Er vi for god til å ta ting for gitt? Dessverre tror jeg at svaret er ja.

Livstruende hendelser har en tendens til å snu opp ned på livets store prioriteringsliste. Det som tidligere var superviktig, må ofte vike for de nære og kjære ting. Som familie og venner, hverdagens fortreffelighet og de meningsfulle samtalene.

Hva om vi er gærne nok til å være proaktiv på dette området? Rett og slett riste litt i oss selv og dvele ved det vi faktisk har i livet – før uhellet eventuelt inntreffer?  Det trenger ikke å bety en kjempestor innsats egentlig. Det dreier seg om å skape en bevissthet rundt det du allerede har, samt våge å innse hvor utrolig heldig du sannsynligvis er. Så kan du endre litt på måten du tenker og snakker på. Tenke på hva du velger å kommunisere.

Først kan du finne stille stunder hvor du tenker over hva det er som betyr mest for deg. Siden kan du øve deg på å si det høyt til deg selv før du utrykker det til de som betyr mest for deg. Jeg lover deg at du fort kan bli hekta.
Å vise takknemlighet er nemlig en svært positiv og sjarmerende øvelse. Å lytte til mennesker som faktisk lovpriser det de har, skaper gode følelser også hos dem som mottar budskapet.

Dessuten er det en fordel å være tilstede her og nå. Alt for mange utsetter å unne seg lykke til sommerkroppen er på plass eller de har kjøpt seg nytt hus… Et godt tips er å ta utgangspunkt i det du allerede har. Jeg tør vedde på at det er ikke lite! Har du noen gang tenkt over hvor mange det er som egentlig kan tenke seg å bytte plass med deg?

Jeg stemmer for å gå «all in» på dette feltet. Innse at vi stort sett har det utmerket, vi som bor her i honningkrukka. Utfordringer og prøvelser vil alltid komme og gå. Det er det som kalles livet. Men stort sett finnes det alltid noe i dagen som det er verdt å sette pris på. Det gjelder bare å legge merke til det!

Hva er det du har som andre vil misunne deg? Jeg er sikker på at det er mye!
Er du flink til å sette pris på det? Jeg håper det!
 

Nytt perspektiv!

3 jan

Det er utrolig hva som skjer når man endrer litt på perspektivet. For min del syntes jeg at det kommersielle kjøret var i ferd med å ta gleden og hensikten fra jula. Så er det ikke alltid så lett å hoppe av sånn uten videre…
Etter et par opphold i det fattigste Afrika, nærmere bestemt Sierra Leone, ble den blinkende jula totalt smakløs. For min del måtte jeg finne tilbake til min barndoms jul. Gjøre noe som trigget godfølelsen. Noe som fôret hjertet med gode vibber. Noe som varmet. Noe som var og er større enn selveste julestjerna…

Det skjer noe når perspektivet endres. Fra å se på jula som noe dyrt og heseblesende, gledet jeg mye mer til jula ifjor. Jeg vasket ikke fra tak til gulv, men det ble rent nok. Vi kjøper ikke så mange unødvendige gaver lenger, men gir ting som trengs. Jeg lager mye mer selv enn det jeg kjøper av julepynt. Det trenger ikke å bety at det blir så pent, men jeg koser meg dønn i prosessen. Det står i sterk kontrast til julejaget som alt for mange snakker om.

Det går an å endre perspektiv på så mangt. I stedet for å se på umuligheter, kan det lønne seg å fokusere på muligheter. I stedet for å fokusere på det jeg ikke har, er jeg takknemlig for det jeg faktisk har. I stedet for å klage på den lille tiden man har til rådighet, er det klokt å gå nærmere inn på hva man egentlig bruker tiden på.
I møte med mennesker kan man velge å være avvisende og likegyldig, eller nysgjerrig og vennlig. I utfordrende situasjoner kan man «backe ut», eller velge å gjøre så godt man kan, og se hva man får til tross alt. Det krever mer energi og mot, men gir ofte gode, kanskje til og med uventede, resultater.

Med mitt nye perspektiv på julen har jeg vært opptatt av å gjøre desember til en måned med vennlige handlinger. Det ga både juleglede og en stor grad av meningsfullhet for meg. Tenk om vi kunne fortsette med dette inn i det nye året og sørge for at 2018 blir det gode og hjertevarme året?
Det hadde vært storartet.

Jeg ønsker dere alle et riktig GODT NYTT ÅR!
Måtte det nye året bli fredelig og godt for oss alle – med eller uten nye perspektiver.

De siste dagene

26 nov

Den siste tiden har vært spesiell. Hovedårsaken til det er at jeg har mistet min pappa. Han ble en gammel mann, med et godt og aktivt liv i bagasjen. De siste årene ble likevel krevende. Pappa glemte stadig mer, og vi måtte tre støttende til i så og si alle situasjoner. Etter en kort sykdomsperiode, sovnet han stille inn – som det heter…

Å miste noen som har hatt et langt og godt liv, er nok enklere enn sorgen som oppstår når yngre personer går bort. Likevel blir man aldri helt forberedt. Det spesielle i vårt tilfelle var at vi mistet pappa to ganger. Først til demens, deretter til døden. Jeg vet jammen ikke hva som var det verste.

Å sitte sammen med en døende er strengt tatt en øvelse for viderekommende.
Det må være en slags ekstremutgave av livets prøvelser. For min del opplevde jeg situasjonen som svært krevende, trist, ulidelig vond men samtidig vakker på sitt vis. Jeg kommer tilbake til det sistnevnte.

Så hva snakker man om på dødsleiet? For meg var svaret enkelt. Jeg ville uttrykke takknemlighet for at han var en svært god pappa. Han vil alltid representere det trygge fanget, den hjelpsomme hånden og det gode smilet. Jeg føler meg heldig som har vokst opp med en slik omsorg og godhet. Utover dette prøvde jeg å by på gode følelser tross omstendighetene. Jeg minnet pappa på rare, gode og artige opplevelser vi har hatt sammen. Og vi spilte Jussi Bjørling, pappas favoritt, på mobilen. Aldri har jeg hørt «O Helga Natt» mer mektig enn akkurat da…

Så hvordan kan jeg skrive at jeg oppfattet situasjonen som vakker? Blir ikke det litt feil i denne sammenhengen? For meg lå det vakre i det å ha en mulighet for å takke, samt være tilstede. Å ha mulighet til uttrykke viktige ord og få et svakt håndtrykk som respons. Ikke vet jeg om denne responsen var tilfeldig, men jeg velger å tro at han gledet seg over det jeg fortalte ham. At ordene var med på å gi ham styrke og ro inn i de siste timene. Jeg håper inderlig og av hele mitt hjerte at det var slik!

Julen i år blir spesiell. En stol vil stå tom. Likevel vil han være hjertelig til stede i det vi snakker om. Julen er en fin tid for å minnes de som har gått bort. Og det er en fin tid å ta godt vare på de rundt oss som fremdeles er hjertelig tilstede.
Kanskje vi skal satse på å gjøre akkurat denne julen mer medmenneskelig og omsorgsfull?

Hvem vil du sette ekstra pris på i år?

Grønnere enn grønt?

19 jun

IMG_1522Er det bare meg eller er våren/sommeren ekstra grønn i år?
Jeg kan ikke noe råd for det, men jeg føler veldig sterkt at det er slik. Kanskje er grunnen også åpenbar for min del. Det har vært en hektisk tid siden påske. Med oppussing av kjøkken i tillegg til konfirmasjon, var det mye som skjedde her i huset en periode…

Og det faktum at siste malingsstrøk ble utført dagen før konfirmasjonen, minner meg på at det er et forbedringspotensiale innen egne planleggingsferdigheter. Og det for en som liker å tro at hun er god til nettopp det.

Tilbake til det grønne. Etter noe som tidvis føltes som en buklanding etter oppussing, rydding, vasking og feiring av konfirmasjon, var plutselig våren der – sånn helt uten videre. Sliten, men lykkelig etter en intensiv periode, hadde jeg takknemlighetsbrillene på da lauvet brast og hvitveisen dekket skogbunnen. Takknemlighet for at vi klarte å lande denne våren på en bra måte og at konfirmanten fikk en flott dag. Da får gjerne omgivelsene en ekstra glans og intensitet.

Som noen av dere vet liker jeg å sette meg noen mål for sommeren.
Og for å presisere – dette er «kosemål» 🙂
Mål som jeg gleder meg til å fullføre og som ikke krever all verdens innsats, men som allikevel krever fokus for at de skal bli gjennomført på late sommerdager.
Den observante leser vil kanskje kjenne igjen ett par av dem fra sist sommer.
Jepp – slik kan det gå når snøen ligger tungt i fjellet (nådde ikke Rabothytta uten ski) og sommertemperaturen føltes som om man var på høstferie (skal jeg til Lofoten ønsker jeg meg noenlunde godt vær!)

Her er årets sommermål:

  1. Gå til Rabothytta som ligger i Okstindene i Nordland fylke. Denne hytta er omtalt som Norges råeste turhytte og ligger på ca 1200 moh.
  2. Oppleve Lofoten i strålende sol (ja – jeg er optimist). Der gleder jeg meg spesielt til å se Valberg kirke i Vestvågøy kommune. Denne ble nemlig bygd av min tippoldefars bror i 1888/89.
  3. Inspirert av fantastiske Arne & Carlos har jeg lyst til å lage min egne skrivebøker. Jeg digger «lage selv»- prosjekter, i tillegg til at jeg har et heftig forhold til skrivebøker… For en knall kombinasjon!
  4. Vår hytte (som egentlig er et småbruk) ligger ved Ranfjorden i Mo i Rana. Denne sommeren har jeg bestemt meg for å bli flinkere til å bade. Altså flinkere i betydning av å bade hyppigere uansett vær og badetemperatur.
  5. Jeg vil besøke jettegrytene i Marmorslottet, en liten time nord for Mo i Rana. Her har elven laget spektakulære formasjoner i berget og det skal visstnok være mulig å sette seg på en «steinhest» som går ut over elven…

Utover dette skal klokka tas av, hengekøya monteres opp, kamera lades, joggeskoene klargjøres, grillen tennes og bøkene stables opp klar til lesing. Først da er det sommer. Å som jeg gleder meg!

Jeg ønsker dere alle en god, solfylt og innholdsrik sommer!

 

Father, help us

10 aug

IMG_1913Supersommeren har gjenspeilet seg i rikt monn på Facebook. Det har ikke vært mangel på magiske bilder og lykke-ytringer. Duggfriske glass med godsaker i, og en uendelig strøm av strandkanter og blinkende vann. Jo da – jeg har bidratt selv også. Får vi ukevis med sol blir vi ekstatiske. Så enkelt er det.

I denne livs-bejaende tiden har det fra tid til annen kommet en annen type oppdateringer på Facebook. Disse har fortalt om svært mørke skyer. Ikke den typen som skaper lyn og torden. Nei – denne gangen snakker vi sykdom og død. Opp mot 90 % dødelighet eller Ebola som det også heter. I disse tilfellene blir oppdateringene av en annen sort. Enkle, men sterke og tankevekkende – ”Father, help us”.

Gjennom arbeidet med CapaCare har jeg fått mange venner i Sierra Leone. Mennesker som er gode forbilder, hardt arbeidende og som ofrer mye for landet og folket sitt. Flere av disse er helter allerede og redder liv i stort monn. Hverdagen deres er ikke en dans på roser i utgangspunktet. At helsevesenet i Sierra Leone er langt fra slik vi kjenner det her i Norge, blir nesten for vagt å si. Nå har elendigheten blitt enda verre. Et mangelfullt helsevesen har fått en utfordring de umulig kan løse. Mange liv går tapt hver eneste dag. Som om ikke utgangspunktet var ille nok. Et hardt prøvet folk skal testes til det maksimale og mer enn det. Utfallet kan ikke bli noe annet enn nedslående.

For mange blir en sterk gudstro en viktig støttespiller i en slik tid. Det gjenspeiles også i Facebook-statusene. Men innimellom kommer oppdateringer som er kliss lik våre. Som bilder av glade barn og selfies med kule solbriller. En fin påminnelse om at vi alle er ganske like.

For oss som bor her i honningkrukka er det fint å nyte en fantastisk sommer før mørket og høststormene setter inn. Vi trenger det! Samtidig er det viktig å rette blikket mot andre steder i verden og kjenne takknemlighet for det vi har.
Joseph sier det bedre i sin Facebook-status:
“Good morning friends, another day is another reason to say THANK YOU JESUS, many had plans for this day, but never made it. So if you are the lucky one, just take a moment of your busy schedule and say THANK YOU”

Jeg kjenner på det hver dag. Jeg er “the lucky one”.
Takk!

 

(Statusene er gjengitt med tillatelse)

 

 

 

Fra ribbefett til kokt ris med popcorn

17 jan

OLYMPUS DIGITAL CAMERAIkke før den siste konfektbiten er svelget og ribbefettet har satt seg på hoftekammen, så står jeg på reisefot til Afrika. Nærmere bestemt Sierra Leone. Kontrasten fra juleglitter og fråtsing kunne ikke ha vært større. Vi snakker tross alt om å reise fra verdens rikeste land til ett av verdens fattigste land.

Sakte men sikkert går det opp for meg at jeg snart skal av gårde. Tilbake til sykehuset langt inne i jungelen, menneskene, luktene og opplevelsene.  Til måltider som blant annet består av ris med popcorn. Sprøyter er satt i massevis. Jeg føler meg så fullproppet av vaksiner at jeg må være teflonbelagt innvendig. Kjenner meg nærmest udødelig 🙂

Om jeg gleder meg? Jo. Men jeg gruer meg også. Jeg gruer meg til de sterke inntrykkene. Til å oppleve at barn dør av malaria og at unge kvinner dør i barnefødsel. Til å se forholdene på en sengepost der rottene spiser opp journalene. Redd for at verden skal bli for sterk og at det ikke finnes en fjernkontroll som kan slå av inntrykkene. Redd for min egen samvittighet. At det blir vanskelig å forsvare den verden jeg representerer og det livet jeg lever.  Redd for verdens brutale virkelighet. Redd for å ikke være sterk nok.

Å si at jeg er utenfor komfortsonen blir nesten for snevert i denne settingen. Jeg føler at jeg er på andre siden av gjerdet langt bortenfor der komfortsonen slutter – for å si det sånn. Men det er goder med det også. Når jeg kommer hjem rir jeg på en bølge av takknemlighet. Takknemlighet for at jeg bor der jeg bor. Takknemlighet for at barna mine er friske. Takknemlighet for at jeg får lov til å bidra. Takknemlighet for at jeg er en del av dette prosjektet.

Så hva er motivasjonen? Jeg har vært så heldig å få sitte på første rad i vår egen humanitære organisasjon CapaCare. Der har jeg god utsikt til at det nytter å hjelpe. Det gir meg den utrolig gode følelsen av at jeg kan være med på å  utgjøre en forskjell for noen som virkelig trenger det. Akkurat som jeg drømte om da jeg var barn.
Rett og slett bidra til at verden blir et litt bedre sted. Og ha et perspektiv som går langt utenfor meg og mitt.

Spørsmålspotens?

14 jan

SpørsmålspotensDen gamle damen som går foran meg på gaten, setter den tunge handleposen rett ned på det skitne og våte fortauet. En kartong med egg truer med å falle ut som resultat av ublide møtet med asfalten.

Som person er jeg innadvendt. Som trønder er jeg treg. Ikke det beste utgangspunktet for å rekke fram en hjelpende hånd…
”Kan jeg hjelpe deg med noe?” spør jeg etter noe som jeg opplever som en relativt lang indre dialog. Jeg har det jo tross alt travelt må vite.
Damen skvetter litt og ser på meg med skarpt blikk. Jeg er ganske sikker på at hun strammet grepet om håndveska også.
”Det ble litt tungt å bære” sier hun og smiler oppgitt. ”Skal du langt?” spør jeg. Damen løsner grepet om håndveska og puster dypt. Snart rusler vi sammen over gaten. Jeg bærer en velfylt pose og lurer på om eggene fremdeles er intakte. Lett og ubesværet forteller hun meg om barnebarnet som kommer for å hente henne, og at hun skal opereres snart. Ett spørsmål, en vennlig handling og takknemlighet i lange baner. Enkel hverdagsmagi på en alt for varm januardag i 2014.

Denne gangen førte ett enkelt spørsmål til en god opplevelse. Andre ganger kan spørsmål få langt større og alvorlige ringvirkninger. Som når fiender møtes for å forhandle fram en løsning, eller når folk stiller spørsmålstegn vedrørende makt og styresett i eget land via sosiale medier.
Som coach jobber jeg aktivt med å finne de gode spørsmålene. Spørsmål som får mennesker til å reflektere, som utfordrer eller setter problemstillinger i et nytt lys. Spørsmål kan nemlig være slik. De leder mennesker inn i uante og uvante landskap. Forut for dette ligger ofte en nysgjerrighet og en vilje til å utforske det som kommer. På godt og vondt noen ganger.

Berta fra Bryne har bygd sin forretningsidé på nettopp – spørsmål. Med sin egen barndomsdrøm i fokus, har hun realisert tanken om å gjøre verden til et bedre sted. Konseptet er enkelt. En liten, snerten boks (FuelBox) med spørsmål innenfor samliv, klar til å legges på bordet i hjem der par trenger å bruke tid på hverandre. Smak litt på disse:
– Hva mener du man ikke bør utsette til i morgen?
(Kategori: Fremtid, fortid og nåtid)
– Er det våre likheter eller våre forskjeller som gjør at vi tiltrekkes hverandre? (Kategori: Kjærlighet og romantikk)
Et supert utgangspunkt for å skape en dialog mellom to personer som betyr noe for hverandre, og som har lyst å ta vare på og styrke det de har sammen. Men også for de som kanskje har mistet noe på veien og trenger å finne tilbake til hverandre. Koble seg på igjen. Genialt spør du meg! Men så kjenner jeg også Berta fra Bryne fra år tilbake. Hun er god på mange områder den dama. Heia Berta!

Spørsmål kan absolutt være med på å definere hvem vi er. Ved å stille spørsmål kan du for eksempel vise omverdenen og dine nærmeste at du faktisk bryr deg. Tenk bare om vi kunne startet hver dag med å spørre hverandre: ”Hva kan jeg gjøre for at din dag skal bli enda bedre?”
For en verden det hadde blitt!

Hvilket spørsmål er det viktigst for deg å stille i 2014?