Vil jeg gjennomføre det? Del 2 – Slik gikk det.

17 jun

I forrige blogginnlegg fortalte jeg om målet jeg hadde satt meg.
Nå har sannhetens time kommet … Ble det gjennomført?
OH YES BABY – JEG ER I MÅL! Bring the champagne!!
I 50 dager på rad har jeg hatt en fysisk aktivitet med varighet på minimum 40 minutter. Som oftest ble det lenger …
I strekning har jeg gått fra Trondheim til nord i Lillehammer-traktene. Det vil si en gjennomsnittslengde på
over 6 km hver dag.

 

Jeg innrømmer at jeg tenkte en del på hva dere ville tenke om dette målet. At det var lavt og puslete? At det ikke var bra nok liksom? Men så kjente jeg på min egen kjepphest vedrørende det å sette seg mål. Målet må være mitt! Det må motivere meg. Derfor ble mitt mål et 50 dagers prosjekt med gåturer.

Før oppstart tenkte jeg at det tyngste ville bli å komme i gang. Slik ble det ikke. Den første måneden gikk overraskende lett. Selv på dager som var fullbooket av både jobb og andre aktiviteter. Dagene mellom 35 og 50 ble derimot mer utfordrende. Rett og slett fordi «vondtene» begynte å melde seg i forskjellige deler av kroppen. For meg er det selvmotsigende å planlegge neste aktivitet når det verker både her og der, men det ble altså en nødvendighet.
Alt i alt har det vært en morsom øvelse. Og det er ganske rart å tenke på hvor greit det har gått å mobilisere krefter til dette, jamfør hvor mye energi jeg bruker på å overtale meg til tre dager med ukentlig aktivitet ellers i året …
Det sier noe om viktigheten som sitter i de to P’ene: Planlegging og Prioritering.

Hva kom ut av det?
Jeg tror det er riktig å si at jeg føler meg sterkere i kroppen enn før.
Det er nesten så jeg tør påstå at rompa har heist seg litt opp … Se bilder under … Nei da. Det var en spøk 🙂
Altså jeg tror ikke at dette er målbart, men så lenge jeg føler det slik så spiller det vel ingen rolle?
Motbakkene går unektelig lettere enn før, og en runde på 10 km virker liksom kortere …
Humøret har vært upåklagelig underveis. Det har selvsagt vært påvirket av det fantastiske godværet vi har hatt de siste ukene!
Perfekt bakteppe for en utfordring av dette slaget. For noen dager det har vært!
Jeg har fått med meg både turmarsjer og motbakkeløp. Og jeg innrømmer glatt at det er stas å få diplom!
Sist, men ikke minst, kjenner jeg på godfølelsen over å ha gjennomført. Stått løpet ut. Det er den beste følelsen!

Hva har jeg lært?
Som allerede nevnt har jeg kjent på effekten av å prioritere noe. Hva det går an å få til når det legges til rette for det.
Jeg har stort sett hatt en god dialog med meg selv underveis, dog med noen sure kommentarer på de dagene da «vondtene» har vært hjertelig tilstede. Min erfaring har vært at jo lenger den indre dialogene har vart i tid, jo sterkere har den blitt. Av den grunn bestemte jeg meg for å avslutte den (les: ikke lytte til den samtalen som foregikk i hodet) de dagene den ikke tilførte noe positivt. Rett og slett stenge den av og «bare» gjennomføre dagens økt. Det fungerte faktisk utrolig bra! Og på de dagene hvor det lå en større hindring i å gå ut, synes jeg også at det ble lettere dersom jeg på forhånd hadde bestemt hvilken løype jeg skulle gå. Jo færre valg jeg måtte foreta på mer krevende dager, jo lettere ble det å faktisk utføre.

Å ha en 50 dagers fokusperiode har vært utrolig artig. Jeg ser ikke bort fra at jeg setter et nytt mål for en ny periode. Mens jeg funderer på hva det skal være, kommer jeg til å fortsette med gåturen mine. Dog blir det nok mer på «normalt» nivå. Nå skal hofte og knær få hvile et par dager. Men allerede om tre dager er det ny turmarsj. Det gledes!

Jeg må si at jeg er utrolig glad for alle dere som har fortalt meg at mitt prosjekt har vært inspirerende for egen innsats.
Det gleder meg mer enn dere aner! Tusen, tusen takk for alle heiarop underveis.

Og du? Vil du ha noe gjort? Sett fokus på det i 50 dager og se hva som skjer.
Skulle ikke forundre meg om det blir full fyr  🙂

 

Vil jeg gjennomføre det?

27 mai

Jeg har satt meg et mål. I femti dager på rad skal jeg være fysisk aktiv (les: gå) i minst 40 minutter. Ikke all verden tenker du kanskje? Jo det er det faktisk – for en som kjører bil til jobb og har mer enn nok med å motivere seg for tre fysiske utskeielser i uka.
Pr i dag har jeg kommet til dag 30 og jeg er i støtet om jeg skal si det selv. Mentalt sett tenker jeg at jeg er laaaaangt over halvveis og snart ferdig. Det gjelder å ha en god og oppmuntrende dialog med seg selv!

Beina klager en gang i blant – spesielt på de dagene det blir atskillig mer enn 40 minutter, noe som hender oftere enn jeg hadde trodd i utgangspunktet.
Så langt kan jeg påberope meg ett stykk gedigent gnagsår og en litt hoven ankel. Heldigvis ikke livstruende noen av delene. Løsningsorientert som jeg er har jeg nå knyttet bekjentskap med gnagsårsokker. Hvor genialt er ikke det?

Å ha et slikt fokus er egentlig ganske deilig. Alt annet må vike. I alle fall til dagens gåtur er over. Planlegging har vært, og er, viktig. Spesielt på dager hvor det egentlig ikke er rom for aktivitet. Da gjelder det å være kreativ. Som å kjøre bilen på service og gå fra verksted til jobb. På jobbreise til Bergen – ta med joggesko og gå turen opp på Fløyen etter siste møte. Sistnevnte i fantastisk godvær (Kjære Bergensere. For en enestående vakker by dere har!).
Jeg har ikke vært vant til å tenke slik. Det krever en innsats, men er veldig overkommelig og betydelig lettere enn jeg trodde. Er det ikke ofte slik?

Jaggu har jeg fått med meg et motbakkeløp også. Skjønt løp og løp. «Motbakkegå» er vel mer passende. Uansett er det fysisk aktivitet av beste slag. Og det er jo ikke noe minus at jeg stort sett har hatt sola midt i fjeset hver eneste dag siden jeg startet.
Til uka er det årets første turmarsj. Det gledes!

Jeg ser også at «strukturfriken» i meg kommer til sin rett i dette. Det er femti påfølgende kryss som skal markeres i kalenderen – uten unntak. Det hadde vært veldig irriterende med huller i den rekkefølgen. Nesten ikke til å holde ut … Det finnes sikkert en diagnose for slikt, men trøsten er at jeg kan le av det. Virkelig. Og jeg kan faktisk bruke det som en slags drivkraft! Det blir nesten som å vise fingeren til seg selv …

Hva er egentlig motivasjonen min? Det er flere grunner til å iverksette dette. Jeg ønsker å se om jeg er disiplinert nok til å gjennomføre det. I tillegg ønsker jeg å vite hva det gjør (om noe) med meg. Vil jeg merke en positiv effekt? Og hvordan vil jeg merke det? Hvilken indre dialog har jeg underveis? Hva blir de største hindringene? Jeg er rett og slett nysgjerrig på det. Veien til målet er like viktig som det å oppnå det!

Mine gåturer varierer mellom by, land og skog. Som alltid er det ikke mer alvorlig enn at det er tid til stoppe opp å nyte både natur og vakker fuglesang underveis. Å ta bilder er et «must»! Under kan du se noe av det jeg har opplevd så langt. Norge om våren altså! Finnes det noe bedre?

Hva kunne du tenkt deg å fokusere på i 50 dager?
Hva er din største motivasjon for å gjøre det?