De siste dagene

26 nov

Den siste tiden har vært spesiell. Hovedårsaken til det er at jeg har mistet min pappa. Han ble en gammel mann, med et godt og aktivt liv i bagasjen. De siste årene ble likevel krevende. Pappa glemte stadig mer, og vi måtte tre støttende til i så og si alle situasjoner. Etter en kort sykdomsperiode, sovnet han stille inn – som det heter…

Å miste noen som har hatt et langt og godt liv, er nok enklere enn sorgen som oppstår når yngre personer går bort. Likevel blir man aldri helt forberedt. Det spesielle i vårt tilfelle var at vi mistet pappa to ganger. Først til demens, deretter til døden. Jeg vet jammen ikke hva som var det verste.

Å sitte sammen med en døende er strengt tatt en øvelse for viderekommende.
Det må være en slags ekstremutgave av livets prøvelser. For min del opplevde jeg situasjonen som svært krevende, trist, ulidelig vond men samtidig vakker på sitt vis. Jeg kommer tilbake til det sistnevnte.

Så hva snakker man om på dødsleiet? For meg var svaret enkelt. Jeg ville uttrykke takknemlighet for at han var en svært god pappa. Han vil alltid representere det trygge fanget, den hjelpsomme hånden og det gode smilet. Jeg føler meg heldig som har vokst opp med en slik omsorg og godhet. Utover dette prøvde jeg å by på gode følelser tross omstendighetene. Jeg minnet pappa på rare, gode og artige opplevelser vi har hatt sammen. Og vi spilte Jussi Bjørling, pappas favoritt, på mobilen. Aldri har jeg hørt «O Helga Natt» mer mektig enn akkurat da…

Så hvordan kan jeg skrive at jeg oppfattet situasjonen som vakker? Blir ikke det litt feil i denne sammenhengen? For meg lå det vakre i det å ha en mulighet for å takke, samt være tilstede. Å ha mulighet til uttrykke viktige ord og få et svakt håndtrykk som respons. Ikke vet jeg om denne responsen var tilfeldig, men jeg velger å tro at han gledet seg over det jeg fortalte ham. At ordene var med på å gi ham styrke og ro inn i de siste timene. Jeg håper inderlig og av hele mitt hjerte at det var slik!

Julen i år blir spesiell. En stol vil stå tom. Likevel vil han være hjertelig til stede i det vi snakker om. Julen er en fin tid for å minnes de som har gått bort. Og det er en fin tid å ta godt vare på de rundt oss som fremdeles er hjertelig tilstede.
Kanskje vi skal satse på å gjøre akkurat denne julen mer medmenneskelig og omsorgsfull?

Hvem vil du sette ekstra pris på i år?

Quiet please!

14 apr

quiet pleaseJeg er en «stillhets-junkie». Må bare ha det innimellom. Jo eldre jeg blir, jo viktigere blir det. Mine stilleste øyeblikk kan innfinne seg en tidlig søndagsmorgen, før resten av beste gjengen våkner til liv. Men som oftest er naturen involvert på en eller annen måte. For naturen har en egen evne til å forsterke stillheten. Ved å legge til et blikkstille vann, solstråler som skinner gjennom et grantre eller en sommerfugl som danser mot en blå himmel. I slike situasjoner er stillheten øredøvende vakker.

Vann og stillhet er forresten en knall kombinasjon. De synes liksom å forsterke hverandre på et vis. Jeg har et «hemmelig» sted jeg drar til når jeg må justere litt på balansen mellom ytre påvirkning og indre opprør. Ved å sitte på svaberget og glo – ja det er faktisk det jeg gjør – er det som om det umiddelbart starter en reparasjonsprosess innvendig. Stress og annet gørr stilner, ro og fred inntar en større plass. Jeg lades.

Stillheten gjør at jeg kan lytte innover til egne tanker og refleksjoner. En av bivirkningene er ofte at utfordrende tanker ikke lenger blir så utfordrende. Jeg finner løsninger på ting samtidig som jeg lærer meg selv bedre å kjenne. Kanskje var det det den amerikanske forfatteren Chaim Potok mente når han skrev: «Jeg har begynt å innse at man kan lytte til stillheten og lære av den. Den har nemlig en helt egen kvalitet og dimensjon». Akkurat.

Stillhet har for lengst blitt en salgsvare. På såkalte retreats rundt omkring kan vi betale for å oppleve fullstendig stillhet og tilstedeværelse. Det er til og med en engelsk prest som har gitt ut en egen stillhets-CD på 30 minutter. Han innleder de første 2 minuttene, men resten av CD er – akkurat ja – stillhet. Vi får håper at de som kjøper den føler at de får valuta for pengene 🙂

For de andre av oss er stillheten gratis såframt du finner den. Og jeg tar grådige jafs i den overbevisning om at den gjør meg uendelig godt. Hva med deg?