Bøker, trapp og betong!

1 jul

Jeg kan nesten ikke tro at det er ett år siden jeg la planer for forrige sommer. At tiden går fortere og fortere for hvert år er virkelig sant! I tillegg har dette vært ett år med store forandringer. Det blir den første sommeren uten pappa, sønnen vår har flyttet til Australia for studier og datteren vår er så smått i gang med å lære seg å kjøre bil.
Altså – hva skjedde?

Selv om tidene forandrer seg, er det noe som forblir det samme. Gleden over å ta ferie og planlegge lystbetonte aktiviteter. Som vanlig tas klokka av armen slik at sommeren skal få lage sin egen late rytme uavhengig av faste klokkeslett. Det er en av feriens magiske ingredienser. Samt late dager med lesing av bøker selvsagt. Jeg har allerede kjøpt inn de første!
De første dagene i ferien nytes i Frankrike, mens de resterende forbeholdes alltid like vakre Helgeland!

Her er noe av det jeg ønsker å bruke tid på i sommer:

  1. Jeg vil varmt anbefale min favorittforfatter Jan-Philipp Senker. Om du enda ikke har lest hans roman «Kunsten å høre hjerteslag», har du en usedvanlig vakker kjærlighetshistorie foran deg. Sukk, sukk og atter sukk! Romanen kom ut for noen år siden og fås nå i rimelig paperback-utgave. En meget god investering! Nå har jeg kjøpt meg hans siste roman «Ensomhetens språk», som er fortsettelsen av hans forrige bok «Hviskende skygger». Å som jeg gleder meg til å lese den!
  2. Noe av det mer spesielle vi har gjort er å kjøpe oss et trinn i en trapp. Forklaring: på Helgeland (nærmere bestemt i Mosjøen) har sherpaer jobbet en god stund med å bygge steintrapp, Helgelandstrappa, opp til Øyfjellvarden. Det er et gedigent prosjekt med lite tilgang til midler. Derfor har de altså solgt trappetrinn for å finansiere selve byggingen. I sommer håper jeg på å teste ut dette fantastiske tiltaket, og selvsagt dvele litt ekstra ved trinn 579 som er «vårt». Hvor kult er ikke det?
  3. Kreative puslerier på sommeren er alltid gøy synes jeg. Jeg blir liksom ikke for gammel til det. De siste årene har jeg prøvd meg litt på diverse sysler – støpe i betong er en av disse. Det er faktisk utrolig gøy, selv om det er litt styr og griseri med det. Du kan se noen inspirasjonsbilder under! Lurer på om jeg kan få til noe lignende?
  4. Som mange av dere vet er jeg glad i å fotografere. For et par år siden investerte jeg i et viltkamera. Det inviterer til mange spennende muligheter. Enn så lenge har det blitt mest fugler i forskjellige positurer på fuglebrettet … I sommer håper jeg å fange noe større på minnebrikken. Vi har både ekorn og røyskatt i nærheten, så det hadde vært gøy fått tatt bilde av en av dem. Ellers det også mye større skapninger som bor oppe i skogen like ved … Kanskje jeg får bilde av en elg? Det hadde vært noe!
  5. Sommer betyr samvær med familie og venner. Jeg har så lyst til å dekke et skikkelig utendørs sommerbord og invitere til fest! Kanskje blir det pizza stekt på grillen – og jordbær med fløte? Maten spiller liten rolle så lenge det samles godtfolk rundt bordet. Jeg blir så inspirert av de som er flinke til å pynte slike bord. Se et lite utvalg under! Synes du ikke det ser innbydende ut?

Joda – det skal nok bli sommerfølelse med tilhørende opplevelser i år også. Været får bli som det blir.
Det skal godt gjøres å holde meg inne uansett …

Jeg ønsker deg en riktig god og energigivende sommer!

Å bli kjent med noen på innsiden

18 sep

DSC01111Han er rak i ryggen når han forteller sin historie fra podiet. Bare når han skal fortelle om pappa må han ta noen sekunders pause og la blikket hvile litt på et ubestemt sted på golvet. Enkelte tema blir aldri lett å snakke om. Som om når man forteller om de man måtte reise bort fra.
– Jeg vil ikke presenteres som en flyktning eller som en muslim, sier han med gjenopprettet fast stemme. Jeg er et menneske og jeg vil at du skal bli kjent med meg slik som jeg er på innsiden.

Jeg har kjent på min egen skyldfølelse før. Første gangen jeg opplevde det var under et opphold i Sierra Leone. Jeg sto ansikt til ansikt med mine afrikanske søstre. Du vet de som med stor sannsynlighet enten mister ett eller flere barn, eller dør selv under fødsel. Der og da ble det problematisk for meg å representere den verden jeg kom fra. Jeg rett ut skjemtes. Å komme fra et sted hvor vi klager når vi ikke får enerom på sykehus, ble latterlig sammenlignet med kampen om liv og død som disse menneskene står i.

Etter dette har jeg tenkt mye på hvem jeg vil være og hvilket ansvar vi i honningkrukka har ovenfor resten av verden. Hva kan vi bidra med? Og mer spesifikt – hva kan JEG bidra med? Ja jeg har tenkt andre tanker også. At flyktningene på en ubehagelig måte skal rokke ved min velferd. At jeg må gi fra meg noe. Ofre noe som jeg ikke er villig til å ofre. At de kommer for tett inn på meg med sine tradisjoner. At de snakker for høyt.

Men selv om jeg av og til tenker slik, er det trangen til å gjøre noe som tar størst plass. For faktisk er det slik at det å vise hjertevarme, respekt og forståelse er noe av det fineste et menneske kan gjøre. Det koster ikke noe og vi kan alle sammen gjøre det. Det er verdier av ypperste sort.
Er det noe disse flyktningene representerer er det troen på de gode verdiene. De utsetter seg selv og sin familie for dødsfeller fordi de har et håp. Et håp om å leve i fred og frihet. Et sted hvor de kan leve, jobbe, være trygge og leve ut sine drømmer. De kjemper for sine barn som drømmer om å bli fotballstjerner og popstjerner. Ikke ulikt våre barn. Så er vi da også mer like enn ulike.

Om noen år vil den store flyktningkatastrofen bli omtalt i historiebøkene. Våre barn og barnebarn vil spørre oss hva vi gjorde når de kom til Norge. Så hva jeg gjør her og nå, vil være med på å vise mine etterkommere hvem jeg er. Den muligheten har jeg lyst til å benytte meg av.

Så når mine barnebarn om noen år spør meg hva jeg gjorde, har jeg planer om å svare følgende:
Jeg åpnet hjertet mitt for flyktningene som kom hit. Jeg møtte de med nysgjerrighet og åpenhet. Jeg smilte, var vennlig og hjalp dem med det de hadde behov for hjelp til. Jeg ga bort klær og annet nødvendig utstyr.
At jeg lærte dem å kjenne som gode mennesker. At de ble mine venner.

Siden vil jeg også fortelle dem at gleden var på min side. For det å hjelpe gjør noe med oss. Og kanskje har vi godt av det. Gi litt slipp på vår egen luksustilværelse og la det ukjente få slippe til. Det kan jo tross alt være vi som er på flukt neste gang!

Vi skal alle forlate denne jorda med ett ettermæle.
Hvordan ønsker du at ditt skal være?