Nytt perspektiv!

3 jan

Det er utrolig hva som skjer når man endrer litt på perspektivet. For min del syntes jeg at det kommersielle kjøret var i ferd med å ta gleden og hensikten fra jula. Så er det ikke alltid så lett å hoppe av sånn uten videre…
Etter et par opphold i det fattigste Afrika, nærmere bestemt Sierra Leone, ble den blinkende jula totalt smakløs. For min del måtte jeg finne tilbake til min barndoms jul. Gjøre noe som trigget godfølelsen. Noe som fôret hjertet med gode vibber. Noe som varmet. Noe som var og er større enn selveste julestjerna…

Det skjer noe når perspektivet endres. Fra å se på jula som noe dyrt og heseblesende, gledet jeg mye mer til jula ifjor. Jeg vasket ikke fra tak til gulv, men det ble rent nok. Vi kjøper ikke så mange unødvendige gaver lenger, men gir ting som trengs. Jeg lager mye mer selv enn det jeg kjøper av julepynt. Det trenger ikke å bety at det blir så pent, men jeg koser meg dønn i prosessen. Det står i sterk kontrast til julejaget som alt for mange snakker om.

Det går an å endre perspektiv på så mangt. I stedet for å se på umuligheter, kan det lønne seg å fokusere på muligheter. I stedet for å fokusere på det jeg ikke har, er jeg takknemlig for det jeg faktisk har. I stedet for å klage på den lille tiden man har til rådighet, er det klokt å gå nærmere inn på hva man egentlig bruker tiden på.
I møte med mennesker kan man velge å være avvisende og likegyldig, eller nysgjerrig og vennlig. I utfordrende situasjoner kan man «backe ut», eller velge å gjøre så godt man kan, og se hva man får til tross alt. Det krever mer energi og mot, men gir ofte gode, kanskje til og med uventede, resultater.

Med mitt nye perspektiv på julen har jeg vært opptatt av å gjøre desember til en måned med vennlige handlinger. Det ga både juleglede og en stor grad av meningsfullhet for meg. Tenk om vi kunne fortsette med dette inn i det nye året og sørge for at 2018 blir det gode og hjertevarme året?
Det hadde vært storartet.

Jeg ønsker dere alle et riktig GODT NYTT ÅR!
Måtte det nye året bli fredelig og godt for oss alle – med eller uten nye perspektiver.

Jag vil ha barn som en gång kan berätta…

20 nov

Det er stor stas å by på en ny gjesteblogger. «Fjellcoachen» alias Hedvig Rognerud er en populær blogger som produserer innlegg i et imponerende tempo! Hun skriver godt og hjertevarmt om livet i sin allmennelighet – og om arbeidsliv og coaching. Dette sier hun om seg selv: «Overskriften for alt jeg holder på med er lokalsamfunnsutvikling.  Jeg trives i alle situasjoner der jeg får være med og bidra til vekst og utvikling for enkeltpersoner, grupper og virksomheter, både i og utenfor regionen vår.»

Takk for alt du bidrar med Hedvig –  og takk for at du vil skrive i min blogg!

 

Jag vil ha barn som en gång kan berätta…

…vad som står skrivit på sydfranska dass, sang Bjørn Afzelius. Som ung student nikket jeg bifallende til teksten, og tenkte at en slik mor vil jeg bli. ”När jeg ser dom jag kysste i skolan gå med kruspermanent och med hatt, og när jag hør’ vad dom lær’ sina ungar, blir en gammal rebell lite matt” sang han videre, og jeg var fortsatt helt med.  25 år senere har jeg slike barn, de har allerede tilbrakt skoleår på New Zealand og frivillige arbeidsmåneder i India, og nå er yngstejenta godt i gang med forberedelsene for å avslutte bachelorgraden sin i menneskerettigheter på et universitet i Sør-Afrika, og har som en del av forberedelsene opprettet bloggen Afrikari.

Bak alle disse aktivitetene ligger et ønske om å gjøre en forskjell, å forstå mer av verden og å være til nytte på sin måte. Verden anno 2012 er også slik laget at ungdom lettere kommer seg ut enn da jeg var på samme alder. Finansieringsordningene er bedre, tilbudene er flere, utenlandsopphold er allment akseptert som viktige dannelsesreiser, og web’en gjør det lettere både å følge med på alt som skjer ute i verden, og også holde kontakt med familie og venner underveis. Avstandene er rett og slett mindre.

Men medaljen har også en bakside, eller i hvert fall en side å være oppmerksom på. Må vi forflytte oss til andre siden av kloden for å gjøre en forskjell? Er det slik at det bare er de store reisene som gjelder?  Jeg får lyst til å stille disse spørsmålene av flere grunner.  De prosessene jeg har fulgt med egne barn, har gjort meg oppmerksom på hvor mye slike reiser koster ungdom i form av uro, oppbrudd, mot til å ta avskjed, angst for ikke å være kul nok hvis du velger de trygge alternativene hjemme, og ikke minst nye tilpasningsutfordringer ved hjemkomsten. Det andre er at vi fort kan glemme at livet er en dannelsesreise uansett hvor vi befinner oss, at vi hver dag har mulighet til å gjøre en forskjell, det er vårt eget valg.

Vi kan velge om vi vil smile vennlig til den som står foran oss i køen på Kiwi, og vi kan velge om vi vil hjelpe naboen med småting i hverdagen. Noen tar ut engasjementet sitt i dugnadsarbeid, eller som aktivt medlem i Amnesty, andre ved å avlaste innad i familien, eller støtte en venn som har det vanskelig. Vi gjør en forskjell ved å lytte, vise interesse og bry oss, uansett hvor i verden vi er. Verdifullt er det uansett, for de som får gleden av akkurat ditt engasjement. Samtidig, hvis du ønsker å bruke kreftene dine i andre kulturer, under andre forhold og i forhold til mennesker med andre rammevilkår enn du har vokst opp med, er det også verdifullt, og dannelsesreisen får et annet innhold. Viktigst er det at du alltid har mulighet til å gjøre en forskjell, hver dag, akkurat der du er, det er din egen dannelsesreise, og den er bra nok!